Artemiela the Fabulous World

Hei!

Jeg har helt glemt å fortelle og representerer dere for vårt lille nye familiemedlem.

I midten av mars var vi nede i Tsjekkia og hentet hjem Evo! Hun er av rasen pyreneisk gjeterhund – poil long. Evo skal bli Ole Kristoffers nye stjerne.

image

image

Reisen til og fra var lang. Vi dro fra Norge på en fredag og til Amsterdam. Der overnattet vi til lørdagen før vi dro videre til Praha og Ostrava. Vi ankom først Praha før vi tok et lite propellfly til Ostrava. Der bli vi møtt av oppdretter på flyplassen. Vi var så heldige å bli kjørt frem og tilbake av oppdretter. Vårt første møte med valpen var på lørdags ettermiddag og nesten hele dagen ble brukt på å bli kjent med henne og oppdretter. Fra lørdag og til søndagen bodde vi på et lite hotell som oppdretteren hadde ordnet for oss! Nemlig ingen i Ostrava kunne stort med engelsk. Ved middagen på lørdagen ble det mye peking og vi gikk fornøyde ut av restauranten med å kunne betale litt over 200 norske kroner for forrett, middag og dessert!

På søndag kom hjemreisen og vi skulle faktisk ha med en valp hjem! Alt av papirer var i orden både fra vår og oppdretters side. Evo fikk låne reiseburet til Liz som passet perfekt!

image

På vei hjem var reisen like lang. Vi reiste dra Ostrava til Praha og fra Tsjekkia til Amsterdam også hjem til Norge. På første flyreisen fra Ostrava til Praha reiste vi med et lite propellfly igjen og på denne reisen tisset valpen på seg. Det er ikke så rart med så mye bråk! Første gangen ute i den store verden :) Resten av flyvningene gikk veldig bra! Valpen tisset ikke på seg og hentet støtte fra Ole Kristoffer da hun var redd. Gjennom sikkerhetskontrollen og tollen gikk det som en lek. Vi viste frem alt av papirer og vi var endelig fremme i Norge. Hennes nye hjem :)

Neste som skulle skje nå var møte med Liz. De møttes på flyplassen og Liz tok morsrollen med en gang og passet på. Kjøreturen fra flyplassen og hjem gikk veldig bra. Hjemme skulle hun få treffe på Bea. Helgen mens vi var borte var Bea på besøk hos «bæssefar» Tore og en helg som enebarn gjør Bea veldig egenrådig. Så når Bea så vi kom hjem med både Liz og en ny valp, ble hun ikke glad.. Det første døgnet demonstrerte Bea med å gå å gjemme seg hver gang valpen kom bort til henne.

image

image

Nå har Evo vært hos oss i over en måned og blitt en stor og fin jente. Hun og Bea er bestevenner og leker sammen heletiden :) Liz har forsatt morsrollen og prøver å oppdra det lille sorte trollet. Ole Kristoffer og Evo går på valpekurs i klubben og hos Silvia Trkman. Evo har fått en fin plass i flokken og sammen fungerer alle veldig fint sammen :) Til tross for at hun kun er litt over tre måneder har hun allerede vært ute å kjøre fly og tatt tog! Hun får også god sosialisering ved å være med på agilitytreninger som observatør og med i familieselvskaper.

Nå i april skal hun også få være med på sin første hotelltur og sitt første stevne :)

- Silje

Artemiela the Fabulous World

Hei!

Jeg har helt glemt å fortelle og representerer dere for vårt lille nye familiemedlem.

I midten av mars var vi nede i Tsjekkia og hentet hjem Evo! Hun er av rasen pyreneisk gjeterhund – poil long. Evo skal bli Ole Kristoffers nye stjerne.

image

image

Reisen til og fra var lang. Vi dro fra Norge på en fredag og til Amsterdam. Der overnattet vi til lørdagen før vi dro videre til Praha og Ostrava. Vi ankom først Praha før vi tok et lite propellfly til Ostrava. Der bli vi møtt av oppdretter på flyplassen. Vi var så heldige å bli kjørt frem og tilbake av oppdretter. Vårt første møte med valpen var på lørdags ettermiddag og nesten hele dagen ble brukt på å bli kjent med henne og oppdretter. Fra lørdag og til søndagen bodde vi på et lite hotell som oppdretteren hadde ordnet for oss! Nemlig ingen i Ostrava kunne stort med engelsk. Ved middagen på lørdagen ble det mye peking og vi gikk fornøyde ut av restauranten med å kunne betale litt over 200 norske kroner for forrett, middag og dessert!

På søndag kom hjemreisen og vi skulle faktisk ha med en valp hjem! Alt av papirer var i orden både fra vår og oppdretters side. Evo fikk låne reiseburet til Liz som passet perfekt!

image

På vei hjem var reisen like lang. Vi reiste dra Ostrava til Praha og fra Tsjekkia til Amsterdam også hjem til Norge. På første flyreisen fra Ostrava til Praha reiste vi med et lite propellfly igjen og på denne reisen tisset valpen på seg. Det er ikke så rart med så mye bråk! Første gangen ute i den store verden :) Resten av flyvningene gikk veldig bra! Valpen tisset ikke på seg og hentet støtte fra Ole Kristoffer da hun var redd. Gjennom sikkerhetskontrollen og tollen gikk det som en lek. Vi viste frem alt av papirer og vi var endelig fremme i Norge. Hennes nye hjem :)

Neste som skulle skje nå var møte med Liz. De møttes på flyplassen og Liz tok morsrollen med en gang og passet på. Kjøreturen fra flyplassen og hjem gikk veldig bra. Hjemme skulle hun få treffe på Bea. Helgen mens vi var borte var Bea på besøk hos «bæssefar» Tore og en helg som enebarn gjør Bea veldig egenrådig. Så når Bea så vi kom hjem med både Liz og en ny valp, ble hun ikke glad.. Det første døgnet demonstrerte Bea med å gå å gjemme seg hver gang valpen kom bort til henne.

image

image

Nå har Evo vært hos oss i over en måned og blitt en stor og fin jente. Hun og Bea er bestevenner og leker sammen heletiden :) Liz har forsatt morsrollen og prøver å oppdra det lille sorte trollet. Ole Kristoffer og Evo går på valpekurs i klubben og hos Silvia Trkman. Evo har fått en fin plass i flokken og sammen fungerer alle veldig fint sammen :) Til tross for at hun kun er litt over tre måneder har hun allerede vært ute å kjøre fly og tatt tog! Hun får også god sosialisering ved å være med på agilitytreninger som observatør og med i familieselvskaper.

Nå i april skal hun også få være med på sin første hotelltur og sitt første stevne :)

- Silje

Den følelsen

#den følelsen.

Ja, den har jeg begynt å få med Bea nå. Vi startet å konkurrere i slutten av forrige år, og jeg hadde ingen ambisjoner når vi debuterte. Debuten gikk overraskende greit og det virket som om hun ikke helt viste hva hun var med på. Endelig var det hennes tur! Etter første debut vokste det frem et stressmonster uten like og vi bruker hver konkurranse som en ny treningsøkt på å takle og finne metoder for å få dette fjernet.

Til nå har vi vært på to nye konkurranser og vi har vokst oss større og bedre på hver eneste :) Fremgang! Ja, det er fremgang. Det er greit at vi disker oss selv for å ta tilbake på felt, eller at en pinne ramler fordi jeg står i veien, så lenge vi gjør dette sammen :) Jeg har også mye å lære, ikke bare Bea.

Sist konkurranse var i Mjøndalen, på hjemmebane :) Ettersom det har vært lenge i mellom hver konkurranse nå i vintermånedene, regner jeg alltid med at jeg har med meg det lille stressmonsteret når jeg står på første startstrek. På denne konkurransen opplevde jeg noe nytt og spennende – at jeg og Bea var på lag! Vi jobbet sammen!! Jeg kunne sende hun inn i en oppgave, og hun gjennomførte oppgaven hun hadde fått beskjed om. Det er fremgang :) Og når vi klarer å samarbeide på denne måten ender det stort sett i vinnerløp! Så teknisk sett så kan Bea faktisk gå i klasse 2 i hopp, men vi rykker ikke opp før vi har fått orden på startrutiner og vi vet at stressmonsteret ikke kommer tilbake. Stressmonsteret er der enda, det kommer bare helt an på hva slags startrutiner vi har før vi går inn i ringen. Det er også forskjell på positiv og negativt stess. Mye av det stresset som Bea raser ut i fra seg på agilitybanen er overslagshandlinger fra hva vi gjør som startrutiner. Hun blir jo selvsagt også enda mer stressa om jeg ikke klarer å være på rett sted til rett tid.

Jeg skal si dere at det å finne den følelsen av å få til, er deilig å føle på når man har den :) OG den følelsen vil jeg ha stort sett hver gang! Det må være et av våre hovedmål.

OG den følelsen av å få til, den har jeg med Liz stort sett hver gang :) Liz har funnet frem sitt hemmelige gir, som lå langt – dypt bevart i Bingens skoger, her vi bor. Etter at vi flytta har litt blitt mye tøffere og gir virkerlig mye mer av seg selv på agilitybanen :) På starten av sesongen har vi fått et par disk som er min feil. Jeg har kanskje vært på feil sted, eller ikke vært tydelig i enkelte situasjoner.

På treninger er det en fryd å gå med begge hundene, Liz som gir alt og Bea som kommuniserer :) Nå har jeg og Bea også tatt opp lydighetstreningen. Motivasjonen er på topp etter å ha blitt tatt så godt imot av lydighetsgruppa i HOHK! Så i løpet av året skal vi starte i klasse 2. Bare vent å se :)

- Silje, Bea & Liz

Sesongstart i Langesund

I helgen var det duket av for årets første stevne. Det var mange spente sjeler og man kunne faktisk se på enkelte utdøvere at det var lenge siden de hadde konkurrert. Mine egne hunder hadde iallefall ligget på lading hele jula og var VELDIG klare til å endelig konkurrere igjen!

Et arrangement av Sandefjord og Tønsberg hundeklubb slår aldri feil, alt er på stell og det meste flyter som bare det :)

For Bea sin del var hun på hotelltur med kjærsten sin Bonsak, og de to koste seg glugg i hjel på hotellrommet på kveldene.

Lørdagen var det stevnestart og først ut var Liz sitt aller første lagløp for Småtrolla fra Hokksund. Liz og Bonsak leverte et feilfritt løp hver, så med en disk på laget og en ekvipasje med kun en vegring «forventet» vi å bli sett på resultatlista. Det ble vi dessverre ikke. Ekvipasjen med en vegring sto oppført som disk, så etter snakk med dommer og med håp om at dommer husket ekvipasjen, ble resulatet for laget disk. Utrolig kjipt når man ikke vet hva en disket på og HVORFOR.. Men vi på laget vet at hvis saken hadde vært riktig i den situasjonen, så ville vi stått som nr 2 på pallen :)

Agilityløpet til Liz ble plassert som 2. plass, noen få tideler bak Marit Sørum og hennes hvite lille rakett :) For min del var jeg mer fornøyd med feltet til Liz på lagløpet enn i agilityløpet. I dette løpet var hun veldig høy i løpesettet sitt, i motsatt til lagløpet.

Hoppløpet startet med at Liz prøvde å tjuvstarte for meg, og da ble hun plassert tilbake igjen. Allerede når jeg breefet så jeg at denne banen ikke passet oss. Med lange løpestrekker er det vanskelig for Liz å ta innpå de aller kjappeste hundene. Pluss at jeg i innspurten forbredte en sving alt for tidlig, så vi var nesten på vippen til å få en vegring, men vi tapte tid. Så resultatet ble 4. plass!

På søndagen startet vi med ny energi og vi var klare! Kanskje litt for mye energi, da det boblet over for Liz i agilityløpet vårt. Hun tjuvstartet noe VELDIG. At jeg ikke klarte å tenke raskt nok til å sette hun tilbake. Fy skam deg, Silje.. Løp derfor rett ut etter stigen og det ble disk.

I hoppløpet var vi på nett og samarbeidet godt gjennom banen. Følte at løsningene jeg valgte var riktig for oss, utenom markeringen ut av den lange gule tunellen. Den kunne vært bedre! Og når alt klaffer, ble det et vinnerløp :)

Vi avsluttet med lagløpet som vi disket. Diskriminering tunell-stige, skal vi kunne, men tydeligvis ikke bra nok!

Sesongstarten med Bea gikk over all forventing. I første løp forventet jeg en mye høyere hund en det jeg hadde med meg på banen! Hun var kontrollert og gjorde oppgavene sine. Foruten om en feltfeil opp på stigen (for aller første gang) og vegring etter stigen da hun smetter av feltet før  hun får beskjed. MEN! Vippa satt perfekt, slalominngangen satt som et skudd og alle pinne ble liggende på hindrene :D

Kanskje det bygde jeg som et lite håp om å kunne komme igjennom neste løp også, men det ble for mye å forlange. I hoppløpet hadde jeg med meg en helt annen hund. Frem til den røde tunellen følte jeg vi var samkjørte, men etter det våknet stressmonstret inne i Bea og hun tok seg en tur til mars og tilbake. Vanskelig å kontrollere, men jeg prøver mitt beste å utnytte de sjansene vi har til å takle stresset i konkurranse på den måten at jeg skal kunne prøve å hjelpe hun å styre stressetnivået.

Søndagen startet med null forventninger og vi skulle sammen gå ut på banen og ha kontroll. Det ble litt stress med riv og slalomtull, men det aller verste var hjulkræsjen. Jeg vet ikke hva som skjedde og om man ser på hoppet i sakte film, ser det ut til at hun rett og slett hopper inn i ringen. Det jeg også vet er at hjulet ikke stod på linje til neste hinder, noe som man da ser i denne situasjonen kan være veldig farlig!

Imorgen bærer det av sted til kiropraktor for undersøkelse av Bea. Jeg er redd for henne i tanke på at hun er ung og at kroppen hennes skal vare i mange år! Blir spennende å høre hva kiropraktoren sier..

Neste stevne for vår del blir Moelv, vi skal ikke til Kløfta da både jeg og Ole Kristoffer skal starte på vår trinn 2 utdannelse i NKK. På Moelv er det noe annet spesielt som skjer også, jeg har nemlig bursdag og fyller 20 år!

- Silje, Liz & Bea

Nytt år, nye muligheter, ny sesong med ny klubb!

Godt nytt år!

Neste helg er det sesongstart i Langesund og jeg gleder meg veldig. Lenge siden både jeg og hundene har konkurrert, så det å prøve og holde beina/labbene på jorda kan bli en utfordring. Iallefall for den storørede bordercollien :)

Nytt for denne sesongen er at vi blir å se i en ny klubb! Jeg og hundene mine skal nå respresentere fargene orange og svart: Hokksund og omegn hundeklubb. Jeg er super spent :) Vi har allerede vært på et par treninger og det var spesielt hyggelig å bli møtt med velkomstgave av lederen. Klubben vi har byttet til er ikke på langt nær så stor som den vi byttet ifra, og det å bytte fra en stor til en liten klubb ser jeg på som positivt. Allerede har jeg merket stoooor forskjell og for meg og mine hunder er dette bra! Samholdet, kommunikasjon og stemningen på trening er noe helt annet enn der jeg kom fra! Det å kunne dra på trening og vite at man kan være der hele kvelden og bare trene og diskutere handlingsforslag er uvant. Ja, jeg forstår at i en større klubb så er det flere deltagere og mindre tid til å trene på hver kombinasjon, men hva sitter man igjen med etter trening? For min del satt jeg igjen med stress og masse negative tanker. Jeg vedder på at ved dette klubbskiftet vil jeg og mine hunder få mer positive treninger og flere treninger med følelesen av at vi mestrer og klarer.

Grunnen til at vi har byttet klubb er fordi vi har flyttta. Jeg, Ole Kristoffer, Bea og Liz bor nå i Bingen! Her har vi alt vi trenger: jorder å løpe på, hus å bo i, egen låve til å trene agility i og egen skog til å gå tur i. Hundene storkoser seg, og det gjør jeg også! Det kunne ikke ha vært bedre :) Det å kunne ha muligheten til å trene agility når man vil er helt fantastisk!

Etter at vi flyttet har Liz blitt en mye mer selvstendig hund. Hun har blitt tøffere og har lært seg å hanskes med et annet miljø. Overgangen fra byberte til skaubikkje har ikke vært noe problem. Det å få Liz mer selvstendig har jeg jobbet med i flere sesonger, så det blir spennende å se hvordan det blir denne sesongen!

Bea, hun elsker det nye livet sitt! Hun får sove så lenge hun vil, løpe så mye hun vil og trene så mye agility som hun vil. Storøre er en merkelig skrue, mens jeg er hjemme og har studiedager/lest til eksamen furter hun. Hun ligger oppe i senga til meg og Ole Kristoffer HELE dagen. Hun er rett og slett barnslig og furter over at Ole Kristoffer er borte på jobb. Når han kommer hjem fra jobben så står hun opp og leker. Noen som savner pappaen sin når han er på jobb!

Med nytt år og ny sesong er det også klart for nye mål som skal settes og gjennomføres: 

Jeg og Liz har søkt landslaget, så vi håper på at vi blir tatt opp til bruttotroppen for å kunne kjempe om plass på landslaget. Vi søkte med 10 feilfrie resultater, 5 i hopp og 5 i agility. Hovedmålet vårt for sesongen blir å kunne representere Norge i VM og Nordisk! Vi har også veldig lyst til å bli med til EO igjen og Daniacup frister veldig.

For meg og Bea blir målene noe helt annet! Vi skal få kontroll på hverandre. Hovedmålet blir å komme seg opp i klasse 2 i både hopp og agility. Delmål blir:
1. å kunne takle stress som kommer på stevner.
2. å kunne bruke både rc og 2×2 på stigen.

Jeg er veldig målbestemt og klar for å nå målene mine med begge hundene!

For min egen del blir det viktigste å holde seg frisk. Etter at jeg tråkket over i forrige EO har anklen min vært slapp. Nå i desember måned klarte jeg å tråkke over to ganger igjen.. Jeg håper derfor at jeg vil holde meg skadefri denne sesongen, fordi jeg vil ikke sette en stopper for å konkurrere med mine hunder – selvom det virker som for mye å forlange! Men det er lov å håpe :) Heldigvis har jeg en stabb av reservehandlere som kan hjelpe meg!

Vi snakkes!

- Silje

Prøver å finne formen

Om en uke går startskuddet til årets NM og jeg her jeg ligger nå, føler jeg ikke at vi har den beste oppkjøring med et av årets høydepunkt rett rundt hjørnet.

Jeg vil så gjerne blogge om både konkurransehelgen vår i Tønsberg, på NO og på Kløfta – men det er viktigere saker som kommer først som f.eks helsa mi.

På søndag etter en konkurransedag med Bea, stoppet jeg og Ole Kristoffer på Shell. I det jeg skulle gå ut av bilen, ramler jeg. Det jeg husker er at jeg tok i bilhåndtaket og døra åpnet seg, jeg setter den ene foten ut av bilen og neste jeg ser hendene mine fulle av blod mens jeg sitter på bakken. Jeg har aldri sett såå mye blod komme ut av nesa mi først.

På legevakta ble vi tatt i mot og jeg fikk konstatert at jeg hadde en brukket nese og en hjerneskade aka. hjernerystelse. Jeg fikk time hos øre-nese-hals lege mens jeg var der, fordi jeg kunne ikke få nesa brukket på plass før hevelsen hadde gått ned. Igår var dagen jeg fikk nesa brukket på plass og det var helt jævlig vondt! Enda jeg fikk masse smertelindring, i form av sprøyter og papir i nesa.  Jeg skjønner virkelig ikke de menneskene i verden som retter på nesa frivillig..

Oppe i alt dette har hundene mine ikke fått noen trening. Liz er sjeleglad for at jeg er syk, slik at hun kan få kos og ligge oppå meg til alle døgnets tider, men Bea derimot – hun liker det ikke. Da vi kom inn på legevakta på søndagen, kom tante å hentet Bea i bilen (ettersom vi ikke viste hvor lenge vi skulle være der) og når jeg kom å hentet henne senere på kvelden ville hun ikke hilse på meg. Hun syntes jeg var ekkel! Ettersom uka har gått har hun blitt mer og mer sikker med meg. Hun kan iallefall nå leke med meg (men kun til nød, om ingen andre vil). Hun overser meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre. Tidligere denne uka satte jeg meg ned foran henne, og bare satt der. Til slutt luktet hun over ansiktet mitt. Hun bevegde snuta over de stedene jeg hadde mest smerter. Hun skjønner værtfall at jeg har det vondt!

Idag er den første dagen jeg våknet til uten å ha noen smerter! Det føltes utrolig bra :) Så nå har jeg alt for mye skolearbeid å ta igjen og to hunder som viberer etter trening.

- Hilsen Silje

Stevne med en vri!

I helgen var vi i Askim å konkurrerte. En ny vri for oss alle!

Arrangørene prøvde et nytt oppsett av oppstarttider og klasser. I liten – og mellomringen gikk klasse 1 og 2 ferdig sine løp i både agility og hopp, før åpen hopp og lag, tilslutt klasse 3. Det var også barn og hund inni mellom der. I stor ringen foregikk det akkurat på samme måte bare uten barn og hund. Jeg syntes det var veldig tøft gjort av arrangørene å gjøre det på denne måten! Det er bra å kunne tenke nytt :) For min del som hadde løp i klasse 1 stor og klasse 3 liten var det mange timer i mellom vært løp. Teknisk sett måtte jeg ha vært på stevneplassen tidlig uansett fordi Eline går jo klasse 1 liten, om jeg evt. ikke skulle ha gått i den store ringen. Stevnedagen varte og rakk i nesten hele tolv timer, så det å sette seg ned med en skoleoppgave kl 21.00 da jeg var hjemme fristet akkurat ikke – men det måtte gjøres!

Dagen startet som sagt i den store ringen. Bea skulle ut i ilden for første gang! Før start var jeg utrolig urolig og nervøs, men det var jeg forberedt på. Etter breefing følte jeg at vi hadde kontroll. Ved oppvarming var Bea helt rolig. Jeg tror hun ikke helt skjønte hva hun skulle. Det å se at Bea var så rolig, roet meg ned. Så da vi gikk inn i ringen, var det ingen nerver der. Jeg var helt rolig!

Vi gjennomførte med 10 feil. De kommer på slalomen da hun bommer på inngangen første gangen, typisk nybegynnerfeil (og det er lov), andre gangen med feilen på slalomen var min feil fordi jeg ikke tok hun for langt opp. Slalomen var heller ikke satt fast i bakken (så den vinglet), dette gjorde at hun var mer forsikitig enn vanelig. Resten av banen gikk PERFEKT! Jeg er så stolt av Bea :) Plasseringen ble 15. plass.

Neste løp ut var agilityløpet. Allerede ved oppvarmingen merket jeg at Bea skjønte hva hun skulle gjøre! Hun var mye mer gira på å se på de andre hundene i banen og det var mer lyd. Så vi jobbet med mye kontaktøvelser :) Jeg følte at denne banen også var et hakk høyere nivå enn hoppbanen. Jeg måtte stikke mer og satse. Jeg vil ikke prøve å få til en bane, på den måten jeg egetnlig ikke vil gå!

Som dere ser, en mye heitere Bea – hun prøvde å tjuvstarte for meg! Jeg er veldig glad for at jeg klarte å rekke det å sette hun tilbake OG DA kom nervene. Da jeg gikk fra hun andre gangen, kjente jeg pulsen veldig høy.. Hun fikk en feil på vippa, helt greit i tanke på at hun har pleid å fly av alle de første gangene hun går den på trening (hun starter for seint å legge vekten sin bakover, men helt greit som nybegynnerfeil). Senere i banen disker vi da jeg må sende og satse på et blindkryss, da kommer hun etter meg istedetfor og vi disker. Da tar jeg opp den seksjonen og ettersom vi hadde disket så gikk jeg bort og klappet på henne ved stigenedgangen. På slalomen ville jeg da prøve å stikke ifra for å se om hun fullførte forde, og det var perfekt :D

Siste løpet for Bea sin del var åpen hopp. Jeg var usikker på om jeg ville gå det – men når vi var meldt på var det ingen hindring :) En veldig spesiell følelse og breefe i klasse stor med såå mange deltagere! Heldigvis var banen ikke for vanskelig, selv for oss klasse 1 utdøvere.

Igjen en typisk nybegynnerfeil, «gjennom er vell gjennom» – Bea hadde planer om å løpe inn i den første tunellen hun så, heldigvis fikk jeg styrt henne inn riktig. I dette løpet er jeg veldig fornøyd med slalomen hennes! Hun går den så perfekt :) Det var synd med riv på «ut-hinderet» men dette er hun enda uerfaren med, iallefall på den høy-høyde. Selv med et riv ble plasseringen 16.plass!

Rett etter åpen hopp løpet til Bea, måtte jeg løpe inn i breefingen til Liz i åpen. Tok lang tid før jeg fikk summa meg til en ny bane, med pulsen og så ferske tanker om et annet løp i hodet :) Men med riktige tanker på plass ble det et feilfritt løp på Liz og vinner! Har dessverre ingen film av det løpet..

Neste ut for Liz ble hopp. Jeg syntes banen var kjedelig fordi den var lagt opp på den måten at man teknisk sett kun kunne løse den på en måte! Et sted i banen klarte jeg å ramle ut skikkelig, av den grunn fordi jeg nesten tråkket på hinderet og der tapte vi en del.. Resultatet ble en 3. plass!

Siste ut for Liz var agilityløpet og jeg var så innmari gira på å få til den banen her. Den var teknisk, men hovedgrunnen fordi jeg hadde så lyst på den bagen man kunne vinne på førsteplassen. Da jeg har bestemt meg for å få til noe, så får jeg det stort sett til – jeg er veldig fornøyd med løsningen min på den banen, det passet oss perfekt :)

Noe jeg elsker ved dette stevnet er premiene! De er helt fantastiske :) Så mange premier for en plassering – fikk med meg tre bæreposer og en full bag med hundesaker av alle slag: leker, godbiter og tyggebein. Dette burde kanskje en del av klubbene lære av!

Jeg beklager for kun mobilfilmer, men kameraet mitt ble ødelagt mens vi var i EO men filmene er bedre enn ingenting! Takk til super-snille Maud som filmet :) Hun har dessuten fått seg blogg hun også: http://maudjohannessen.wordpress.com

Neste stevnet er i Tønsberg og da er det stevne på hundene hver sin dag: Liz på lørdag og Bea på søndag :) Gleder meg allerede!

- Silje, Bea & Liz

Klar?

Ja, det er jeg.

246403_3515368358025_1397972158_n

På neste stevne, i Askim så står jeg ikke bare på start med Liz. Jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før. Stille til start i den store ringen. Det er veldig skremmende! Jeg gruer meg, samtidig som jeg har en del sommerfugler i magen – allerede, ja. Dette lover godt.

Jeg som nesten aldri er nervøs. Ikke engang når jeg stod på start i Belgia og Tsjekkia var jeg nervøs. De nervene har jeg kontroll på. Med Bea derimot har jeg en del jeg må lære meg å takle. Liz vet jeg hele tiden hvor jeg har. Så det er ingenting å være nervøs over.. Bea er fersk, og nybegynner. Det å være fersk skal være gøy!

Sammen har vi aldri vært i den situasjonen vi skal opp i på stevne og dette er noe vi må trene på. Så taktikken i starten blir å trene på å konkurrere. Kunne klare å takle nerver, samarbeide og prøve å få til. Jeg vet at hun kan, problemet blir når både jeg og hun blir stresset. Det vet jeg ikke hvordan hun reagerer på..

bilde (1)

Det å deburere i klasse 1 idag stiller høye krav til hunden, i forhold til hva det var før. De skal faktisk kunne veldig mye! Heldigvis stiller Bea med bedre kompetanse på konkurranse enn det Liz gjorde, da hun debuterte. Liz hadde litt kompetanse på «litt av alt», men absolutt ikke klar til å debutere. Ved denne debuten vet jeg at vi kan, vi kan faktisk klare det.

Mye skal læres – både for meg å Bea, en fellesnevner for oss begge blir å kunne takle stress og nerver. 

- Silje & Bea

Spinnville-Liz!

Ja, det er meg og Liz. Eller ikke meg, men Liz. Hun er virkelig vært ute av kontroll denne helgen.

Lørdagen startet i Maridalen med ei veldig heit Liz. Prøvde å tjuvstarte for meg i to løp og reagerte ikke på min handling i første løp. Derfor endte første løp i disk, Liz var rett og slett rampete..

Når hendelser som dette skjer: at Liz velger egne avgjørelser og er litt ute av kontroll bryr jeg meg ingenting om! Det er så sjelden Liz gjør noe hun ikke får beskjed om, så de gangene hun faktisk gjør dette gjør meg ingenting! Det viser bare at hun har blitt en mer selvsikker hund og den hunden har vi leitet lenge etter..

Da vi kom til hoppløpet var rampen ristet av seg, og vi forsto hverandre igjennom banen. Utenom en tjuvstart igjen! MÅ huskes å ta tak i. Med god kjemi og et godt løp ble det et vinnerløp :)

På lagløpet måtte jeg trene på tjuvstarten. Om hun beveger seg fremover, må hun bli satt tilbake. Prøvde å fremprovusere tjuvstart, men gjett hvem som satt igjen som en påle? Jo, Liz! Perfekt :) Laget vant og vi fikk nappet opp hun ene lagdeltageren til NM.

1230059_10151535568615876_1736437886_n

Sist ut for dagen var åpen hopp. Liz hadde tidlig start og jeg hadde en veldig god følelse når vi gikk inn i ringen. Vi skulle ha det morsomt, og satset på en del handlingsvalg. Jeg pleier alltid å bruke åpen løpene våre til å prøve handling vi enda driver på trening med. Sammen gikk vi et strålende løp, og «forventet» egentlig å bli ropt opp på premieutdelingen. MEN! Det ble vi ikke. Da resultatlisten kom opp, stod Liz oppført med 5 feil. Javell, måtte se på skriverskjema for å kunne tro på det der.. På skjemaet stod det nemlig litt av hvert. Først disk, men det var stryket over, deretter vegring – som også var stryket over, og tilslutt en vegring. HVA I ALL VERDEN? Hvordan kunne jeg har en så god bestetid, mens jeg hadde en vegring? Det går ikke. Alle rundt ringen gratulerte meg jo med et supert feilfritt løp.. Hadde løpet vært på film, ville det ikke vært noe problem å få rettet opp den store feilen som arrangørene hadde gjort. Jeg blir ikke sur og sint av å miste en pallplass, men enda mer sint av at klubben ikke ville ta til seg at de hadde gjort feil. Hadde denne feilen vært i et offisielt løp, ville jeg ikke forlatt stevneplassen før det hadde blitt gjort rett! Kanskje også fler klubber bør tenke på å ikke sette de eldste ved seer-bordet? 

Tankene fra siste løp var borte til søndagen. Da vendte vi nesa mot Drøbak og klar for en ny stevnedag. Underlaget her er grus, noe som vi nesten aldri trener på. Så veldig greit med forskjellig underlag å konkurrere på :)

1274773_10200629551996347_1118886144_o

I Liz sin hele karriere har vi aldri gjort det bra på et Drøbak-stevne. Det går alltid skitt.. Det gikk dessverre ikke bedre denne gangen heller. I hoppløpet ble det to riv, det ene var min feil pga dårlig handlingsvalg og i agilityløpet disket vi da jeg glemte å se på Liz et sekund. Lagløpet var nydelig, men laget endte på 3. plass.

Nå blir det to frihelger før det er stevne igjen. Denne helgen skal Liz være med stepappa på hytta og kose seg der. Mens Bea skal få trene! Hun skal nemlig debutere på neste stevne, ja – NESTE STEVNE! Tanker om det kommer i neste innlegg..

- Silje

Jr. NM!

Hei.

I helgen ble det avholdt Jr. NM på Brekke i Oslo. Dette var et mesterskap for alle unge hundesjeler. Ettersom jeg er en del av arrangøren vil jeg si at vi er veldig stolte av å få gjennomføre dette. Alt gikk på skinner :) Vil takke alle som hjalp til, uten dere hadde vi ikke klart å få dette gjennomført!

I år hadde vi to ringer, en for agility og en for hopp. I hver av ringene var det hyggelige og ikke minst bra dommere: Gondola Guttormsen og Elisabeth Isaksen.

For min egen del stilte jeg Liz i agility og Bea i lydighet.

564412_10152173985119418_1155746192_n

Liz vet jeg stort sett hvor jeg har når det gjelder agility. Ifjor løp hun forbi et hinder i kvalifiseringsrunden som gjorde at hun ikke hadde sjans til tittel, men i år…
.. ble det annereldes! Liz gikk 3 stabile og fine løp, motivasjonen var på topp og hun hadde det kjempe gøy. I år gikk det vår vei og Liz ble: Jr. NORGESMESTER i kategorien over 18 år.

8552_10152174000179418_502125338_n-1

Ikke nok med at Liz klarte å få denne tittelen, hun ble også klubbmester i stovner hundeklubb samme uke :)

Bea skulle for første gang inn i lydighetsringen for å gå klasse 2 program! Etter for få treninger enn planlagt gikk vi inn i ringen for min del. Av den grunn fordi jeg blir sååå nervøs av å gå lydighet. Det er helt ille og ingen god følelse. Mange av øvelsene våre var enda bare momenter, så ja – jeg må bli flinkere til å prioritere lydighetstreninger. Det blir jammen ikke lett når vi nå snart skal debutere i agility også!

Bilde

Ettersom jeg skulle trene på å kunne takle nervene, klarte jeg ikke å følge med på karakterene vi fikk underveis. Beste av alt var at jeg ikke var nervøs i det hele tatt, tror det var i hovedsak fordi dommeren var veldig rolig av seg. Morsomt er at det er veldig mye forbedringspotensiale i mange av øvelsene og enda mer kult å se at de momentene vi har trent på er allefall på plass :)

Jeg er stolt!

- Silje, Liz & Bea