Vårt første møte

 

Det første møtet er alltid spennende. I helgen var vi i Danmark for å besøke Windy! På grunn av rabies-reglene for import til Norge kan vi ikke få hun hjem før 22. februar, nemlig 21 dager etter rabiesvaksinen.

Jeg ville gjerne møte Windy og bli kjent med hennes personlighet før hjemreise og i helgen fikk jeg endelig møte hun.

Give me food, I want to grow up and be an agilitystar 🌟

A video posted by Silje Johansen (@siljejoo) on

Windy er en aktiv liten krabat. Hun er utrolig sosial og elsker alt av mennesker. Jeg ble overrasket over hvor fortrolig hun var til meg, Marius og «farfar» Erik :) Hun var kun et døgn med oss, men slik hun oppførte seg virket det som hun hadde kjent oss siden fødsel.

So much love 😍

A video posted by Silje Johansen (@siljejoo) on

Vi var så heldige å få låne sommerhuset til oppdretter Helle og det var her vi hadde Windy :) Hun gikk på fire stive ben rundt og gjorde seg kjent i huset før hun la seg for å sove. Mens hun sov kunne vi bevege oss rundt, smelle i dører og gjøre hva vi ville – samme hva, men hun våknet ikke. Dette er absolutt en utrolig trygg frøken!

Jeg hadde mange tanker før vi reise nedover. Tenk om vi ikke passer sammen? Min største frykt ville vært om vi ikke passet hverandre. Alle bekymringene ble bort da jeg møtte Windy! Med sitt pågangsmot og aktivitet kommer hun til å skli rett inn i flokken med Bea og Liz. Hvordan de vil reagere på Windy blir enda mer spennende!

Windy lyder allerede navnet sitt, men jeg var usikker på om vi skulle fortsette å kalle hun dette. Dilemmaet var om det skulle forbli «Windy» eller om skulle bli «Win». For oss har hun alltid vært «Windy» og vi har valgt å fortsette og kalle hun dette. På agilitybanen kan dette lett bli til «Win» og jeg regner med at dette ikke vil bli noe problem :) Allerede ved innkalling på stranden merket jeg at det ble lett å rope: «WinWin»

Nå er det bare sette seg på fingrene og vente til 22. februar til hun kommer hjem. Allerede 24. februar starter hun på sitt første kurs – valpekurs.

Silje

Mål for 2016

Vi har hoppet inn i et nyt år, og klare for å ta fatt på alt det uvitende.

Så, hva var målene for i fjor, ble de oppnådd? La oss ta et tilbakeblikk:

Liz

  • Enda et år med landslaget. Vi har iallefall søkt og skal gjøre det vi kan for å kjempe om en plass til VM og nordisk.
  • Få mer stabile løpende felt. Få ned prosenten med feltfeil, flere feilfrie agilityløp på en sesong.

Vi oppnådde begge våre hovedmål. Vi var så heldige å få representere Norge et år til på landslaget og jeg kan med hånden på hjerte si at vi har fått mye mer stabile løpende felt! Fra august til desember har Liz hatt 100% treff på rc i konkurransesetting.

Bea

  • Delta på NM i Drammen.
  • Bli klasse 3 Hund på heltid. Vi mangler ett napp i hopp og ett i agility.

Bea startet den nye sesongen som klasse 2 hund, og i løpet av første konkurranse ble hun klasse 3 hund. Som «elite-hund» kunne vi også delta på NM i Drammen. For første gang stilte jeg til start i NM med både liten og stor hund. Check!


Nytt år med nye mål og utfordringer

I år har jeg to «elite-hunder», to hunder som krever sitt samtidig som vi får en liten vill-bass inn i flokken. Selv med en ny liten krabat i flokken skal Bea og Liz komme først i rekkene på konkurranser. Både Bea og Liz krever sitt fra meg på konkurranse og dette skal de fortsette å ha.

Mål 2016 for Liz:

Jeg har veldig lyst til å være en del av landslaget et år til. I årets sesong kan det bli vanskelig, small-hundene har begynt å bli gode og Liz er i en moden alder. Hun er ikke den raskeste lenger, men det Liz har som alt for mange i small-hunder mangler er, stabilitet. Liz er utrolig stabil. Hun går jevnt og stort sett feilfritt.

Vi skal også ikke delta på alle slags stevner denne sesongen. Vi skal velge selektivt hvilke vi skal på. Dette skal jeg gjøre for å holde motivasjonen for både meg og Liz på topp.

Liz skal også bygge mer muskler, gå mer i skog og mark for å bygge kjernemusklatur. – Dette målet er vi på god vei med allerede :)

Mål 2016 for Bea: 

Hovedmålet for Bea vil være å prøve konkurrere oss til en plass på landslaget. Vi må bli mer stabile, få bedre resultater etter hverandre for å oppnå dette målet.

Til tross for at Bea kun har vært klasse 3 hund i under en sesong har vi fått tildelt en del cert. Hun er fullcertet i agility, men mangler enda et i hopp og da vi får dette blir hun også svensk hopp champion.

For Bea sin del må hun bli mer hverdagslydig. Det er mye som går i glemmeboka og hun tar seg friheter som aldri før. Dette må strammes inn på, men det kommer kanskje til å skjer automatisk med en valpis i hus. Da blir reglene skjerpet igjen.

Mål 2016 for Silje:

Mitt mål blir å kunne gi nok av meg selv til alle jentene. Bea og Liz skal få det de forventer av meg, samtidig som at lille Windy skal få sitt. Jeg vet dette kommer til å bli krevende, men samtidig en oppgave som er oppnåelig.

SPISE! I konkurranse-setting. Det er så vanskelig :( Det som stort sett går ned er kun en banan, eller annen frukt og gjerne junk-mat. Jeg må bli flinkere til å kunne spise mat som gir næring. Skal jeg kunne oppnå målet over, må jeg kunne ha nok energi. Er det noen som har innspill om mat, gjerne send meg en melding!

Jeg er utrolig spent på det nye året og hva dette vil bringe, jeg gleder meg! 

-Silje

Årskavalkade 2015

Om kun noen få dager går vi inn i et nytt år. Derfor er det på sin plass å se tilbake på året som har gått. Denne sesongen har jeg fått kjenne på hvordan det er å konkurrere med to elite-hunder. 

JANUAR 

Vi startet den nye sesongen med ny sponsor. Jeg, Bea & Liz ble en del av team Canider. Jeg er utrolig stolt av å kunne ha Canider i ryggen og vise frem deres fantastiske produkter!

12278895_10154383802154418_2797769829486048328_n

FEBRUAR

Tidlig i februar var det stevne på Moelv og hundene mine var i fyr og flamme! Liz gikk som ei kule og dro til med flere gode pallplasser, mens Bea toppet kaka – hun fikk sitt siste napp til klasse 3 og vant samtidig åpen klassen.

MARS 

Bea viste stolt frem sin favorittleke og vi hadde vår første konkurranse her på hjemmesiden, hvor vinneren fikk et gavekort hos Canider.

DSC_0255-3

I slutten av mars var det Drammen hundefestival og Bea debuterte i klasse 3 hopp, fikk pallplass og jeg ble i ekstase over vårt første hopp-cert!

Vi begynte å finne godformen før uttaksstevnene og var på treningssamling med bruttotroppen. Her testet vi forskjellige løsninger og terpet.

APRIL

I påsken reiste vi til Sverige og deltok på gåsahoppet. Bea imponerte og vant det ene hoppløpet, Sverige!! Vi slo flere av mine forbilder, en drøm og et opplevelse om ALDRI vil bli glemt! En seier som ble belønnet med hopp – cert :)

I slutten av april var det første uttaksstevnet. Liz hadde ikke gjort det bra i Sverige og vi la oss i hardtrening.

Jeg og Liz fikk til et par gode løp og en seier, som ga oss gode poeng til uttaket. Vi lå på 3. plass i rangering til landslaget etter den første uttaksstevnet.

10896954_10153842954454418_2663816980550296333_n

MAI 

Mai starter alltid i Moss. Hovedfokuset var på Bea, og Liz var bare med. Jeg husker at det føltes skikkelig unødvendig å konkurrere med Liz, fordi det var ingenting som stod på spill. Så til neste år tror jeg Liz blir hjemme denne dagen.

Bea hadde mitt hovedfokus og hun fikk sitt andre norske cert i hopp!

Jeg prøvde å balansere eksamen og konkurranse og det var ikke lett. Vi deltok både på Oslo hundeshow og et stevne på Nannestad. Liz hadde et par gode løp med pallplass, men Bea som enda trengte min fulle konsentrasjon var på utur. Vi klarte ikke å samarbeide..

JUNI

I juni ble NM arrangert og samtidig var det uttaksstevne. Det var mye som stod på spill!

Jeg og mitt lag vant og ble norgesmestere, samtidig som jeg klarte å få de resultatene jeg trengte for å delta på den siste uttakshelgen i Trondheim.

11428036_10153977488409418_4848212426683613228_n

Sommerferien startet i Tronheim med det siste uttaksstevnet! Jeg hadde to hunder som var perfekte. Liz leverte strålende resultater og vant hele uttaksperioden – VI FIKK EN PLASS PÅ LANDSLAGET :D

Bea løp inn til strålende resultater og fikk flere pallplasser. For første gang hadde jeg to hunder som presterte på topp-nivå.

11224877_10154012680779418_4800421373858816922_n

JULI

Vi hadde en hel uke med konkurranse i Stavanger!

Liz trivdes ikke i det hele tatt og de beste resultatene uteble, mens Bea «was on fire». Hun presterte godt med deltagere fra det store utland og vi fikk med oss flere pallplasser og fikk vårt siste hopp-cert, og ble Norsk agility hopp champion!

I slutten av juli tok vi bobilen fatt og kjørte flere mil ned til Tyskland for å delta på European Open!

Turen nedover var lang og vi ble truffet av en hetebølge. Både jeg og Liz fikk smake på saksa og ble et par cm kortere på luggen.

De beste resultatene stod Liz for! Vi ble kvalifisert til den store finalen og fikk 8. plass! Vi tangerte vår tidligere plasseringer :)

AUGUST 

Nordisk mesterskap stod for tur i Finland og det var faktisk 4 år siden vi for første gang var en del av landslaget.

Vi fikk bronse med laget!

Liz fikk konkurranse-pause og vi ville finne den beste formen frem for VM i september.

SEPTEMBER

Måneden startet med at Liz trakk 4 tenner.

11986512_10154205698069418_6316809037678066310_n

Bea & Liz deltok på Oslo og omegn sitt stevne og presterte godt. Liz hadde vært uten konkurranse en stund og jeg gledet meg til å stille hun i ringen. Vi vant agility 3 og hadde supert treff på stigen!

12001045_902166589821213_578723269143248618_o

Vi ble med pappa på en jakttur og Bea fikk være med. Hun bærte kløv og bygde muskler!

OKTOBER 

Måneden startet med en bildeserie med Bea.

Jeg så tilbake og satte mål for årets VM!

Vi reiste nedover til VM og spente som fy! Jeg fikk meg en stort og kjærlig overraskelse da Marius kom for å dele denne opplevelsen med meg og Liz.

Jeg og Liz presterte best på laget og fikk 5. plass med fantastiske lagkamerater!

 

Vi hoppet fra et mesterskap til et annet og deltok på Norwegian Open! Norges største stevne :)

Forhåpningene lå på Liz, og hun var på topp! Vi slo flere av våre konkurrenter både fra Norge og utlandet ned i støvlene.

Bea klarte å få pallplass i et åpen løp som kvalifiserte oss til finalen. Målet mitt var nådd om å ha to hunder i finalen!

Liz gjorde det best og dro til med 3. plass i den store finalen <3

NOVEMBER

Stevnesesongen var på hell og jeg begynte å reflektere over Liz sin alder.. Hun begynner faktisk å bli en eldre dame ;)

Jeg konkluderte med at alder er ingen hindring :)

Vi reiste nedover til Sverige igjen for å delta på novemberrusket. Stjerna som skinte var selvfølgelig Liz. Hun dro til med flere gode plasseringer og overrasket meg med gode tider i forhold til konkurrentene våre. Vi hadde en utrolig god sesongavslutning.

11990620_10154385391954418_1390826686812602416_n

DESEMBER

Jeg fikk juleferie på skolen og hundene fikk masse detaljetrening. Vi terpet på ting vi ikke er gode på og koste oss glugg i hjel med masse god mat og godteri i jula. I romjula fikk vi vært en tur på hytta og hundene fikk kost seg i snø og kulde.

12039075_867834669995840_4294712619277709823_o

Vi avslørte også nyheten om at vi skal utvide flokken!

Med ny valp vil 2016 bli et spennende år! 

Året 2015 har vært fult av gode resultater og minner, jeg håper at 2016 vil bli like givende. I den forbindelse vil jeg takke alle som hjelper meg og hundene til å oppnå det vi vil. Takk til Canider og JBM! 

 

 

Vi utvider flokken!

Det har blitt omrokking i planene.

Den første planen gikk ut på å parre Bea med drømme-hannhunden. Vi fikk ja fra hannhunden, men drømmen ble fort knust. Både Bea og hannhunden hadde forfedre som hadde gitt avkom med epilepsi. Derfor bestemte jeg at Bea skal aldri få noe valper.
image
Lille Windy fra Danmark hadde ingen eier. Windy er fra oppdrettet etter de genene jeg ville ha hund fra. Etter mange dager med usikkerhet fikk jeg idag den beste julegaven. Windy får flytte inn til oss og bli en del av vår flokk! 😍

Windy kommer fra kennel Gjerulff i Danmark og må derfor være tre måneder for å gjøre sin entré til Norge.
image

For de som er ekstra interesserte kan man lese mer om både oppdrettet, foreldre og Windy her

Vi er i lykkerus og gleder oss til å møte den nye lille stjerna!

– Silje

Novemberrusket 2015

Årets siste stevne!

12278895_10154383802154418_2797769829486048328_n

I helgen var vi å konkurrerte i Sverige. Det å konkurrere i Sverige betyr mange deltagere og ikke minst et høyere konkurransenivå enn her i Norge.

I løpet av helgen imponerte begge jentene meg. De satte slaget og dro til med et par gode løp.

Liz 

Sist vi var å konkurrerte i Sverige var under Gåsahoppet i april. Målet mitt med Liz var å komme hjem med bedre resultater enn hva vi oppnådde sist.  Vårsesongen for meg og Liz var dårlig i år. Vi hadde ikke helt funnet gleden og vi bare løp agility bare «fordi». Resultatene fra Gåsa var ikke noe å skryte av. Dårlig tider i forhold til konkurrentene våre og jeg syntes det var aller mest gøy å konkurrere med Bea.

Svensketuren i helgen viser Liz sin enorme utvikling og glede.

11990620_10154385391954418_1390826686812602416_n

I løpet av helgen hadde vi en disk, i et agilityløp. Absolutt min feil da jeg er alt for sent i et bytte. De resterende løpene har gitt oss plasseringer blant topp 10! Beste plasseringen vi fikk var i en løpebane fra Jan Egil og vi havnet på 3. plass. To små sekunder fra toppen. I begge hoppløpene fra helgen har tidene vært utrolig tette.

Igjen, som på NO har Liz levert alle stigefelt perfekt! To stevner på rad med 100% treff (det blir nesten kryss i taket).

Her kan dere se Liz sine løp:

Bea

I helgen overrasket Bea med stort! Etter en del helger uten konkurranse hadde jeg regnet med at startene våre ville være et problem, særlig siden vi var inne i en hall.

MEN! Bordercollie-jenta hadde en annen plan :) Hun hadde bestemt seg for at startene ikke skulle være noe problem og viste seg fra en eksemplarisk side. Hva hadde skjedd?

Ikke vet jeg. Men lørdagen var Bea sin dag. Hun leverte to gode og sikre løp – dessverre med et riv i begge løp, men en topptid. Jeg fikk prøvd meg på handling jeg ikke er komfortabel med (les: tråkke utenfor komfortsonen og gjennomføre en «japaneser» på konkurranse).

Søndag var diskedagen vår. Agilityløpet gikk til å holde på kriterier og hoppløpet ble disket da jeg viser hun feil.

Her er Bea sine løp:

Vi avsluttet sesongen på en perfekt måte. Nå er det bare å glede seg til jul, eksamen og masse masse pirketrening!

Silje

Alder, ingen hindring?

Over nyttår fyller Liz hele 7 år! Dette betyr at det er syv år siden jeg ble konfirmert og fikk min første hund.

7 år, hvor har de blitt av? 

 liz DSCN0423 SONY DSC

Heldigvis har jeg en blogg å se tilbake på. Jeg har stort sett brukt hele dagen idag på å bla i bloggarkivet mitt. Se på minner og alt vi har oppnådd :) Vi har gjort litt av noen sprang.

Dette sitatet er hentet fra mai 2010:

Resultatet av dette ble 1 plass og vårt første napp + sølvmerket!

og dette er dokumentasjonen på vårt første løp:

Det er jammen bra at både løpestilen og filmingen har blitt bedre ;)

Hvem skulle visst alt det vi har oppnådd idag? Er det tilfeldigheter at det ble oss to. Meg & Liz? Hvem ville visst at vi skulle bli en landslagsekvipasje?

Realiteten 

Er alderen til Liz blitt en hindring for oss?

Gjennom flere år har Liz alltid vært ved min side, uten å gjøre noe tull. Alt som skulle gjøres uten mamma var veldig veldig skummelt. Korte svinger, ikke noe problem – fordi det å løpe uten mamma var skummelt.

Vi har oppnådd mye, på kort tid. Deltatt på flere mesterskap, vunnet mange premier og stått på pallen en del ganger. (les: av alle rosettene jeg har samlet opp gjennom tidene er vi kommet oss over 200 stk og stått på pallen over 190 ganger.) Da jeg startet med agility var det å oppnå et god resultat og hele tiden strekke seg til premier som var viktig. Det å stå på pallen var nesten viktigere enn å ha et godt løp. Da vi var i klasse 2 ville jeg ikke melde opprykk fordi jeg var så redd for å aldri komme på pallen igjen. Jeg har et konkurranseinnstinkt uten like.

Men er det faktisk viktig å stå på pallen?

Det viktigste for meg nå er å gjennomføre et godt løp – fordi jeg vet at om løpet er godt nok, så kan det belønnes med en pallplass.

Etter at Bea kom i hus fikk jeg en ny sheltie. Liz fikk bedre mentalitet og kom seg i bedre form. Den største endringen vi foretok var i treningsmetoder. Bea er trent opp på en helt annen måte enn Liz. Liz ble introdusert for grunntrening og økte grunnfarten sin. Vi ble et bedre team og kunne samarbeide på en mye enklere måte.

Det å få en bordercollie i hus var ikke bare positivt heller. Motivasjonen for å trene Bea var så mye større enn å trene Liz.

Bea kan stå å «tigge» om trening, og gir meg alltid 100%. Liz må jeg «spørre» om hun vil være med å trene, og alltid arbeide på hennes premisser.

IMG_0318

Jeg har to veldig forskjellige hunder og derfor er det veldig vanskelig å klare og blande de ved trening og på konkurranse.

Jeg følte meg urettferdig ovenfor Liz. Jeg kan ikke forvente at hun skal gi meg like mye som Bea. Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve og trene hun på en annen måte. Og dette gjorde vi.

Vi jobbet med lek, gikk tilbake i trening og jobbet med at alt skulle være gøy. For agility skal nettopp være gøy! Ut av dette kom det en selvsikker sheltie! På dagen idag kan jeg ikke kjenne igjen Liz, i forhold til hvordan hun var for 2 år siden. Jeg har fått en helt ny hund.

 10704113_10153180409079418_1909075141942305645_n-2 12189190_891776534232056_1201705571869966783_o

I en periode tenkte jeg: «Liz har blitt for gammel, vi kommer aldri til å oppnå noe mer». Senere stod vi på toppen av pallen og vant hele av årets landslagsuttak.

I årets sesong har Liz vist seg fra en helt ny side. Statistisk vet jeg ikke om vi har oppnådd bedre resultater enn i fjor, men det jeg vet er at jeg og Liz har fått tilbake god-følelsen og samarbeidet. Vi har fått tilbake agility-gleden!

Så, er alderen til Liz en hindring?

Nei. Det er den absolutt ikke. Neste år skal vi fortsette å konkurrere og ha med oss gleden. Vi skal velge hvilke stevner vi skal delta på, litt selektivt. Fordi det er ikke noe vits for meg og Liz å delta på alle konkurransehelger. Da er jeg redd for at vi kan miste gleden igjen.

Målet er selvfølglig å delta på neste års landslagsuttak. Small-hundene i Norge begynner å bli ganske så gode, men vi skal prøve å prestere det beste vi kan for å få en plass på landslaget.

Liz er jo absolutt ikke en av de raskeste lenger, men det som vi har som veldig få andre har, er mange år med erfaring!

Så lenge Liz syntes agility er gøy og et samarbeid mellom oss to skal hun få lov til å drive med agility så lenge hun vil <3

Norwegian Open 2015

Vi hoppet fra et mesterskap til et annet. Ettersom årets Norwegian Open ble et så stort arrangement, var dette til stor sammenligning til VM.

I både Bea og Liz sin klasse var det et stort mangfold av gode ekvipasjer. Målet for NO var å komme til finalen med en av hundene mine og selvfølgelig satte jeg en knapp på Liz :)

Liz viste seg allerede fra lørdagen av at hun skulle til finalen. Vi dro til og fikk en 2. plass i åpen hopp, dermed direktekvalifisert til søndagens store finale. Resten av lørdagen viser Liz seg fra sin beste side. Hun leverer flere gode og feilfrie løp, med høy fart og motivasjon. Det å se Liz leke og ha det gøy i ringen er så utrolig viktig for meg.

Og for en gangsskyld har JEG det morsomt når vi løper agility sammen <3 Jeg skal innrømme at motivasjonen ovenfor Liz ikke har vært på topp etter at Bea ble klasse 3 hund på heltid.

12108129_10154327165349418_1624431431323577158_n12186298_911896728905050_5206632219753979677_o

Jeg hadde selvfølgelig et lite håp om å kvalifisere Bea til finalen, men med godt over 200 ekvipasjer var håpet lite. I de individuelle løpene våre var det mye veldig bra, men med et feilsteg er man raskt ute av den feilfrie-kampen. I åpen agility leverte vi et feilfritt løp, men med alt for mye brannslukning her og der. Vi ble blant topp 20 og det var jeg godt fornøyd med.

Søndagen våknet vi alt for tidlig med innbrudd i hallen, heldigvis ble alt ordnet opp i raskt, men det å sove etterpå var ikke så lett. Liz fortsatte i det gode sporet og leverte gode løp. Bea hadde tydeligvis hengt seg på dette og sammen leverte vi et feilfritt løp, i åpen hopp. Banen var ikke en av de krevende, men med fine linjer som kunne bygge opp mye fart. Vi endte på 5. plass og ettersom de foran oss allerede var kvalifiserte til finalen, fikk vi også en plass! HURRA :)

12195065_891761777566865_1285984797688173356_o12182530_891761820900194_5218962409555613_o

Jeg og Liz startet sent ut i finalen ettersom vi kvalifiserte oss med et godt resultat. Sammen med meg og Liz var det mange andre gode ekvipasjer i finalen. Vi klarte å løpe inn til 3. plass i den fantastiske finalen! Jeg er såå stolt <3

Liz har faktisk levert alle felt perfekt i helgen, både i vinkel og straight :) Det er utrolig bra!!

12189152_10154329406209418_9120074945357149759_n 12182573_891784260897950_9102689947646864985_o

For meg og Liz er dette en utrolig stor motivasjonsboost! Jeg ser at Liz har blitt hurtigere og hun stråler ute på banen. Den gleden var mistet, men er funnet igjen :)

12183719_891776490898727_1158346361211947860_o 12189190_891776534232056_1201705571869966783_o

12184063_10153643590230132_2229370907633220500_o

Finalebanen for de store hundene var vanskelig. Det var alt for mange momenter jeg og Bea ikke kunne. Vi må rett og slett legge oss i hardtrening før neste sesong. Men det å i heletatt stå i en finale med begge jentene mine er jeg stolt av!

12184114_912610115500378_5727855551844380726_o 12186705_891761597566883_946301779610243805_o

Nå har vi to stevner igjen av sesongen. I dag reiser jeg og Liz opp til Kløfta for å løpe to klasser og i slutten av november tar vi turen over til Sverige for å delta på novemberrusket.

Silje

Bildene i innlegget er knipset av et knipe av alle fotografene som var tilstede: Maud, Christl, Mike & Åsta Viksøy 

Agility World Championship 2015

Endelig! En uke siden vi ankom Norge med et helt lass av nye opplevelser og erfaringer.

Selvom dette var vår tredje reise for å representere Norge i et verdensmesterskap så sitter vi igjen med så utrolig mye! Nye venner, nye resultater, latter, tårer, kos og god mat. Italia arrangerte et nesten helt perfekt VM. For min del mener jeg at veterinærkontrollen kunne vært mye bedre og resultatservicen kunne vært mer oppegående.

Vår VM-reise startet på onsdag. Vi var en av de siste norske ekvipasjene som ankom Italia. Etter mange timer med reising var det en glede å møte de andre nordmennene senere på kvelden.

12065774_10154292965309418_6422829795277700011_n11224740_10154293280124418_8552713801526052936_n

På torsdag var det tidlig opp for veterinærkontroll og trening, samt åpningsseremoni. Alle hundene kom glatt igjennom veterinærkontrollen, av alle de mesterskapene vi har deltatt på, var denne en av de dårligste jeg har vært med på. De sjekket chip, passet og hjertelyd. Mens åpningsseremonien var en glede! Endelig var mesterskapet igang og alle i troppen sprutet av energi. Det var så mye humor og glede i den norske gjengen :)
12115785_10154294873559418_5675938562536934815_n

På treningen var Liz helt gæren. Vi storkoste oss, lekte og hadde det gøy. For hennes tjuvstartproblem var det absolutt gull verdt å trene på å sitte stille mens de andre norske ekvipasjene løp agility! Liz trivdes på gressmatten og viste glede. Hurra

12106777_10156101913125632_8021829697319298739_n 12141628_10154294663759418_9033438033361008344_n

Fredag var vår første konkurransedag. Vi gjennomførte begge lagløpene på samme dag, dette var veldig veldig deilig. Etter første runde lå vi på 7. plass. Liz ble ikke tellende, fordi hun rev en plate på muren. Dette var utrolig synd da Liz hadde den beste tiden. Resultatlisten ble snudd til startrekkefølge til siste og avgjørende runde. Det norske laget kjørte på med enda tre feilfrie runder, og nå stod det kun på hva våre konkurrenter gjorde for vårt resultat. For første gang stod jeg igjen på startstreken og følte et press på å klare å gjennomføre, ettersom lagdeltageren før meg uheldigvis disket.

Tilslutt endte vi på en strålende og velfortjent 5. plass. Mitt lag og mine lagkamerater var helt fantastiske! Lagrekkefølgen vår ble annerledes enn først antatt. En av våre laghunder haltet før veterinærkontrollen og i samsvar mellom eier og dyrlege valgte denne ekvipasjen å trekke seg. Derfor måtte vår reserve stille til start og jeg ble plutselig den erfarne lagdeltageren! Gulp.

I tanke på at vi kom hjem med en 5. plass individuelt i fjor og i år med en 5. plass i lagklassen, tenker jeg som så at: det å oppnå 5. plass med et lag er gjevere enn individuelt. På et lag avhenger ekvipasjene av hverandre. Det er tre stykker som skal oppnå et godt resultat, ikke kun én (som i individuelt).

Lørdag var dagen før første individuelle løp. Det var en hoppbane med gode linjer og hundene komme opparbeide seg stor fart. Om man ikke markerte linjene enkelte steder, kunne det være lett å velge feil linje og komme på utur. Jeg, og mange andre ekvipasjer disket. Helt fra starten av hadde jeg lite kontakt med Liz. Under denne starten var Liz utrolig fokusert på tribunen. Hun fikk nemlig erfare at personer hun er utrolig glad i satt på den tribunen. Etter lagkonkurransen på fredag fikk hun komme opp på tribunen og hilse på de norske. Dette skulle jeg aldri ha gjort.. Etterpåklokskap er fint og da vet jeg dette til neste gang.

Vi røk på det samme stedet som mange andre. Resten av banen hadde utrolig god flyt og fart. Jeg har snakket med flere om hvorfor vi disket. Jeg gir Liz tydelig tegn på at vi skal bytte linje og vrir opp til henne for å forsikre meg om at hun kommer. Eneste jeg kan si er at vi mistet hverandre der ut.

Søndag var det klart for siste løp. Vi hadde ingenting å tape, ettersom vi disket første løp. MEN! Det var agility og jeg målet mitt var å kunne sette en god running om exiten på stigen var god. Da jeg så banen jublet jeg. Det var en utrolig kul finalebane, som hadde vanskelige momenter. Exiten på stigen var rett og jeg gledet meg til å endelig kunne kjøre running i VM.

Vi kom oss feilfritt igjennom banen og satt en god running! Det var utrolig deilig å avslutte hele VM-ballet med et feilfritt løp. Av alle de gjennomførte ekvipasjene kom vi på 17. plass av 63 stk. Det er ikke ille for oss <3

Hele ballet ble avsluttet med seremoni og i forhold til hvordan åpningen foregikk med glede og sprut, så var de norske deltagerne slitne. Vi kjempet det vi kunne og ga alt! Senere på kvelden ble det arrangert 5 retters middag med alle supporterne!

12107808_10154301728024418_5904207906459664606_n

Enda en VM-reise er over og et kapittel kan lukkes. Alle minnene vil bli tatt vare på og vi får mer erfaring med i sekken. Jeg er så stolt av å kunne representere Norge i et slik mesterskap.

I år, som i fjor ble jeg overrasket. I fjor overrasket verdens beste Maud meg, da hun plutselig stod i Luxemburg. I år ble jeg overrasket med at verdens beste gutt, Marius stod i Italia! Herregud som tårene trillet. Jeg ble så glad, samtidig som tankene mine var på: HVOR ER BEA?! Selvfølgelig var hun plassert hos verdens beste «tante Stine» og alle mine bekymringer kunne vike :)

1606869_10154297087434418_6997052129152105536_n 12108708_10154296837354418_1260471252158940745_n

For å kunne være i dette sirkuset og kunne oppleve å representere Norge, er jeg utrolig stolt og må kunne få takket mine sponsorer. Team JBM og hele farmen gjengen som reiste ned for å heie på oss. Takk til Canider for å gi oss de beste lekene, og generelt alt det utstyret vi trenger.

En spesiell takk bør komme til alle de norske supporterne. Dere ble kåret til verdensmesterskapets beste supportere!

12108172_835220193257288_6550139656043561776_n 12144794_835220083257299_1084364769437696150_n

Til slutt må jeg takke verdens beste Nanny Maud. Min andre hånd og min «søster» – du er helt fantastisk og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Du skaffer meg sjokolade når jeg trenger det og stiller opp uansett situasjon <3 Du skal vite at jeg er utrolig takknemlig. Siden du er sinnsyk-crazy og har dokumentert hele vår reise, er det på sin plass å dele den her:

Vi hopper rett fra et mesterskap til et annet, neste helg står Norwegian Open for tur!

Vi sees

VM2015 – forventninger

VM står for tur om kun noen dager – om under 48 timer er vi på reisefot og flere av våre troppmedlemmer har allerede ankommet Italia.

I fjor toppet vi hele vår agilitykarriere, vi fikk 5. plass i et verdensmesterskap! Meg og Liz, blant verdens beste.

En drøm som gikk i oppfyllelse, utrolig mange følelser og ikke minst utrolig gøy – for en opplevelse.

Jeg er så stolt! Stolt av det jeg har fått til og oppnådd. 

10704113_10153180409079418_1909075141942305645_n-2

Et bilde sier mer enn 1000 ord. 

I år skal vi igjen delta på verdensmesterskapet. Vi skal stå på startstreken med mange av de samme konkurrentene, og vi skal løpe sammen for å ha det gøy. Vi skal løpe agility sammen, på beste vis.

Med en høy plassering fra i fjor henger forventninger med. Det verste av alt er ikke at det er jeg som har forventninger, men alle andre. Jeg får melding av venner og kjente på facebook som ønsker oss lykke til og som har forventninger om at vi skal oppnå like gode resultater som i fjor. Forstå meg rett, lykkeønskninger er utrolig koselig :)

Jeg skal prøve så godt jeg kan å prestere på det samme nivået som jeg gjorde ifjor. Jeg vil ha det gøy og samarbeide med verdens beste partner, Liz. Liz er har en sart sjel, første gangen vi stod på startstreken i VM hadde jeg en hund som ikke ville løpe agility med meg. Hun var redd og trivdes ikke. I fjor var alle vonde tanker lagt vekk og vi stilte med blanke ark, på akkurat samme måte som i år: et nytt verdensmesterskap med blanke ark.

10702209_10202927721049137_8925326844462728583_n10620236_10153187859859418_805146040148180803_o

Målet mitt med dette års VM er ikke å tangere fjorårets plassering. Det kommer aldri i verden til å skje. Agility er en sport som har utrolig mange faktorer som spiller inn: hund, fører, samarbeid, konkurrenter. Mange av konkurrentene i fjor røyk på et vanskelig moment i en av de innledende rundene. Jeg og Liz kjempet oss gjennom banene og gjennomførte to feilfrie individuelle runder. Det var disse løpene som ga oss en fantastisk plassering. Så uansett hvor godt jeg og Liz presterer, så vil plasseringen være avhengig av mine konkurrenter. Konkurrentene er ikke bare bare – konkurrentene er et knipe av verdens beste agilityutøvere.

I pedagogikken i min utdanning har vi snakket om: forventing om mestring.

Forventning om mestring i forhold til dette års vm-reise handler om at jeg og Liz skal kunne takle de utfordringene vi vi få av dommerene. Jeg kan forvente at vi to sammen skal kunne mestre dommerens vanskeligheter, på best mulig vis, på den måten vi kan!

Sammen har jeg og Liz deltatt på to VM tidligere, dette vil bli vårt tredje verdensmesterskap. Vi har aldri leverte fire feilfri løp i et VM. I EO2015 leverte vi 6 feilfrie løp etter hverandre. Målet mitt for i år vi da være: å prestere alle løp feilfrie. 

Nå skal jeg bare kose meg den siste tiden før avreise, dra på trening på imorgen for å slite ut en bordercollie som skal være hjemme en hel uke sammen med pappaen sin. Jeg tror de to kommer til å storkose seg.

Jeg skal blant annet se et år tilbake i tid og kose meg med de gode minnene og lade opp på best mulig vis.

Skjermbilde 2015-10-05 kl. 09.43.59

Denne meldingen ble skrevet på veggen min for et år siden, av en norsk supporter som har vært med på alle mine VM prestasjoner. Det å se at supportere blir med år etter år, er utrolig gøy :) I år er det er en stor norsk supporter-gjeng som reiser nedover og jeg som utdøver setter utrolig stor pris på dette. Samtidig som jeg vet at flere i agility-Norge sitter klistret til livestreamen.

Dere skal alle vite at jeg er utrolig stolt av å være norsk og representere norsk agility!

Vi snakkes igjen når jeg er hjemme fra VM.

Silje

En dag i Bea sitt liv

Det å bo med en fotograf, som i tillegg studerer sin lidenskap byr på mange bilder og nye oppgaver. I forrige uke hadde Marius en oppgave om å lage en dokumentar innenfor de fire veggene de bor. Valget var lett, og oppgaven omhandlet selvfølgelig: BEA!

Dagen starter med litt frokost:

Marius Kaniewski_Bea_01

Deretter er det ut på tur:

 Marius Kaniewski_Bea_02

Så må vi selvfølgelig trene litt:

Marius Kaniewski_Bea_04

Etter trening er det veldig viktig og leke litt:

Marius Kaniewski_Bea_03

Og etter at alle de tidligere bildene har blitt repetert 3 ganger, så er det på tide og finne senga:

Marius Kaniewski_Bea_05

Dette er en typisk dag av Bea sitt liv :)

Silje

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 210 andre følgere