One year

Idag er det et helt år siden Bea debuterte i agilityringen. Hun er idag 2,5 år gammel :) 

10509724_10152987558064418_1538919955941908441_n

 

Det har vært både oppturer og nedturer. Slik det er med alle andre :)

I hennes første løp skjønte hun ikke helt at det var hennes tur. Hun satt rolig på start og det eneste vi fikk feil på var slalomen. Javell tenkte jeg? Så greit om det skal fortsette slik! Men det var litt for mye å håpe på.

I neste start var alt snudd. Hun prøvde å tjuvstarte og hun hadde bygd seg opp et stressnivå uten like. Hva? Hvordan skulle jeg takle det her..

Stressnivå hun hadde i en startsituasjon hadde hun ikke på trening. Så det vil si at jeg måtte konkurrere for å lære oss å takle det stressnivået som bygde seg opp. Det føltes feil å gå ut på banen og vite at vi kom til å diske. Nettopp fordi hun var så stresset, men jeg ville ta tak i problemet med en gang. Hva skulle jeg gjøre for å få ned stressnivået? Jeg hadde aldri vært borte i noe lignene. Jeg hadde jo bare erfaring med å gå med en sheltie som ikke hadde et slik stressnivå.

1. Jeg begynte å legge merke til startrutinene våre. Hva gjorde jeg og Bea før vi skulle inn til start? Mye leking fungerte ikke! Da var hun kun enda mer stresset. Hun kunne heller ikke sitte å se på startende før henne, da hylte hun inn til start. Det jeg har funnet ut som fungerer for oss er kontakt (gjerne lydighetsøvelser), triks (bruke hodet) og litt lek. Hun må for all del IKKE se på mange hunder før hun skal inn.

2. Når startrutinen vår var grei og hun forsatt bygde seg opp stress i banen. Ja, da måtte jeg finne på noe annet. Slalomen var et moment og hinder i banen som gjorde Bea veldig stresset. Hun bygde seg opp stress gjennom slalomen. Jo lenger hun kom utover i slalomen, jo mer stress bygde hun seg opp og hun hoppet gjerne ut av slalomen, fikk ikke med seg alle pinnene.

Det jeg konsekvent gjorde var å legge hun ned i dekk. Med en gang! Bea elsker agility, men når hun bygde seg opp det stressnivået hun gjorde viste hun ikke hva hun gjorde. Hun kunne skade seg og hadde ikke kontroll! Derfor måtte jeg hjelpe henne med å takle stressnivået, lære seg å bli kontrollert.

Så hver gang hun viste stress i banen så dekket jeg henne ned. Og vi fikk gjerne en vegring. Jeg har aldri blitt kastet ut av banen for å legge hunden min ned i banen!

Nå har Bea lært seg å takle stresset og er på god vei til å bli en konsentrert agilityhund. Det er deilig med de løpene våre som klaffer. Det er enten vinn eller forsvinn.

10411786_10152953080129418_3099896220680579505_n

Vi har på et år kommet oss fra klasse 1 til klasse 2. Vi mangler et napp i hopp og et i agility for å kunne rykke opp til klasse 3! Det er jeg veldig stolt av. Jeg hadde aldri trodd at de skulle gå så «bra», selv med våre problemer.

Målet vårt i løpet av neste sesong er å kunne delta på NM. Før det må vi selvfølgelig være i klasse 3, men det er ikke før i juni så vi har god tid til å prøve å nå dette målet :)

Her har dere en små klipp av alle løpene gjennom et år:

I morgen skal vi på konkurranse og jeg gleder meg veldig!!

- Silje

 

Agility World Championship 2014

WOW! For en opplevelse.

For to år siden deltok jeg og Liz for første gang i VM. Det gå oss både gode og dårlige erfaringer. Nedturen var at Liz var redd.Liz er en sart sjel og «dårlig» mentalt. Hun blir veldig fort redd og usikker. Alt bråket, og publikum gjorde slik at Liz følte seg presset og var ikke komfortabel med å gå agility. Det å se hunden sin være redd for å gå agility var ikke noe morsomt. Det ble felt tårer av både meg og de rundt meg. Den gode erfaringen var at vi gjennomførte alle løpene våre, ingen disk.

På to år har vi brukt tiden fornuftig. Vi har prøvd å delta på andre store mesterskap og tatt dette som trening frem mot VM2014. Vi har blant annet vært i EO, gåsahoppet, NO og andre store finaler. Den viktigste lærdommen vi har tatt med oss videre fra disse mesterskapene og finalene er presset. Vi har faktisk trent på det å kunne takle presset rundt ringen.

Selvfølgelig er det vanskelig å forutse om man skal kunne delta på VM. Slik det er i Norge og mange andre land så må man delta på et uttak. Dette års uttak har vært spesielt for oss. Vi har blitt rammet av feil på alle uttaksstevner utenom ett! Så når vi endelig var utdelt en plass på landslaget så var gleden delt. Har jeg fortjent en landslagplass? I ettertid sitter jeg igjen med tanker som er delt etter dette års uttak og dette års mesterskap (NoM og VM).

Jeg følte lenge at oppkjøringen til dette års VM var bra. Vi hadde stabile løpende felt og vi hadde det stort sett gøy på konkurranser ved å presse oss til løsninger vi kun hadde trent på. Helt til..
.. to uker før avreise.

Vi skulle reise på trening og Liz haltet. Jeg sjekker labben hennes, og hun har en utvekst mellom to av tærne. Jeg prøvde å ta og se hva det var men hun bare blødde. Så neste dag ble det avgårde til dyrlegen. Jeg ga dyrlegen klar beskjed om at vi (mest sannsynlig) skulle delta i VM om to uker, så han måtte sjekke dopinglista! Liz ble dopet ned og da jeg kommer tilbake for å hente henne fikk jeg beskjed at hun har en vorte mellom tærne. Masse betennelse i kroppen og hovne lymfeknuter. Javell, kan hunder få vorte? Tydeligvis! Det ble antibiotika og hvile. Vi gikk glipp at landslagssamlingen, der alle de andre landslagsekvipasjene trene på spesialiteter fra dommerne som skulle dømme i VM. Jeg følte jeg gikk glipp av så mye trening. Det viktigste for oss var å bli friske, slik at vi kunne delta i VM. Liz ble også sjekket av landslagsveterinæren, så etter en samtale og undersøkelse av henne kunne vi konkludere med at betennelsen og hevelsen på vorten gått ned. Det gikk iallefall riktig vei! En uke før VM sluttet vi på antibiotika for å være innenfor dopinggrensa (4 dager), vi valgte å slutte tidligere på kuren for å være på den sikre siden. Fire dager før avreise ble det sjekk hos veterinæren igjen og vi var friskmeldte – HURRA! Vi rakk akkuratt en trening før avreise :) Vi fokuserte på fart, og at alt var morsomt, ingenting var feil.

Vi skulle kjøre bil til Luxemburg. Mange timer! Første dag kjørte vi Norge – Sverige – Danmark. Det ble noen timer søvn i Danmark før vi reiste videre. Heldigvis kjørte ikke jeg, men satt å leste skolepensum.Det å være borte fra undervisning i en uke har sin pris..  Neste dag ble Danmark – Tyskland passert før vi endelig var i Luxemburg! Liz ble uheldigvis syk på vei ned. Det ble noen unødvendige stopp pga oppkast. Liz ble av en eller annen grunn bilsyk.

Jeg og Liz hadde en natt på hotellrommet før våre roomies ankom på onsdagen. Vi reiste bort til hallen og fikk omvisning og sett på banen samme dagen!

10672324_10154589971305564_242410647735069528_nSmå jenter klare for VM! 

Torsdagen var det duket av for trening, veterinærkontroll og åpningssermoni. Jeg var veldig spent ettersom jeg og Liz ikke hatt noe skikkelig trening før vi reiste. På så kort trening blir det mye stress og vi konsentrerte oss om å ha det morsomt å forstå hverandre. Teste underlaget og hindrene. Jeg tok alle hindrene utenom stigen. Vi fikk en missforståelse på trening og fikk et inntrykk av hvor tydelig en måtte være med stemme der ute på banen. Veldig kult at på åpningssermonien fikk se «Living for agility» LIVE! Det var dritkult :) Jeg valgte å ikke ta med Liz, ettersom hun var redd sist gang jeg var med. Det var ikke noe vits å oppsøke den bråkete hallen om hun var redd for den.

Fredag skulle vi ut i ringen med laget, hopp. Jeg var veldig spent på hvordan Liz ville være. Banen vi fikk var overraskende lett, og jeg følte at jeg hadde planen klar for en feilfri runde. Inn i slusene var jeg spent, veldig spent på hvordan Liz taklet dette. Hun viste ingen dempende signaler og virket veldig klar for å gå agility. Yes! Det ble dobbelt så bra ettersom vi gjennomførte et feilfritt løp :D Hurra! Liz hadde det morsomt og var ikke redd, mens jeg var spent og gjorde en del handlingsvalg som jeg ikke hadde planlagt. Det å holde seg til planen er jeg dårlig på..

10633260_918865141474439_4029344161786942157_o

@ agility-fotos

Lørdagen ble to løp gjennomført. Første start var individuell hopp! Jeg fikk meg en innmari overraskelse før jeg skulle ut å breefe. Vi hadde fått banetegningen og jeg smilte fra øre til øre. Denne banen passet oss perfekt! Rett før jeg skulle inn på breefing kom MAUD! Min beste venninde dukket opp i Luxemburg :) Jeg hoppet og gråt av glede, det betydde så mye for meg å ha Maud nede i Lux sammen med meg :)

Ettersom jeg følte banen passet oss godt, var jeg klar bestemt på breefingen. Banen hadde en del feller i seg, fører måtte handle 100% hele veien.  Selvfølgelig håpet jeg på at så mange som mulig ville misse! Jeg var klar bestemt på min handling. Vi skulle starte som nr. 6 og mens jeg varmet opp la jeg merke til at det kom mye musikk fra hallen. Det var mange som disket før meg. Dette viste jeg ikke når jeg gikk inn på gresset. Liz virket like trygg og viste ingen tegn på at hun var redd. Nå var det viktigste at vi begge hadde det morsomt. I det første lagløpet var jeg veldig spent, mens Liz hadde det morsomt. Nå måtte vi ha det like morsomt! Og det hadde vi. Jeg var klar og tydelig i handlingen min og så på banen full av oppgaver. Jeg klarte å løpe gjennom alle oppgavene og vi løp feilfritt! For en opplevelse, VI var de første feilfrie! For en følelse..

Neste løp ut var lag agility. Det var et sted i banen jeg var usikker og der disket vi. Jeg vrir meg inn i en posisjon etter blindbytte som gjør at jeg sender Liz ut på neste hinder. Hundene skulle hoppe rett over og ikke hente hindret. Resten av banen, samt feltet var strålende. På oppløpet av dette løpet tråkket jeg over. Jeg kjente ikke mye før jeg skulle gå ned Liz. Jeg var plutselig veldig hoven og ankelen var vond.. Hvordan skulle dette gå til morgendagens finale?

Resten av dagen levde jeg på en sky. Etter hoppløpet individuelt lå vi på 15. plass! Det var mye mer enn forventet. Det å være blandt topp 20 i et hoppløp kunne jeg smile bredt over. Gledestårene kom i hytt og pine :)

På lørdagskvelden ble det god middag der resten av familien bodde sammen med våre belgiske venner.

10609611_10202927728809331_1041454646827178644_n

 

Søndagen kom alt for kjapt og det var klart for finaler. Jeg og Liz var i siste breefing gruppe! Jeg smilte like mye som jeg gjorde når jeg fikk den første individuelle banetegningen. Jeg dirret før jeg skulle inn. Jeg var så spent og gledet meg til å gå agility :) Det var nervepirrende å sitte og se på alle de andre ekvipasjene gå. Plutselig så jeg feller og andre løsninger. Kanskje jeg hadde valgt feil linje? Nei! Jeg var klar bestemt på mine oppgaver.

Liz virket fin på oppvarmingen, vi begge var veldig gira. Det å se adferden til Liz før vi skulle inn i ringen roet meg ned. Hun var gira, hun hadde det morsomt. Nå skulle vi for siste gang ut på gressmatta! Det eneste jeg måtte gjøre var å gjennomføre oppgavene mine. Gjennom hele banen var jeg så fokusert på oppgavene mine at jeg tenkte ikke på hvordan det gikk. Da siste hinder var hoppet og alle de norske supporterne jublet: da skjønte jeg at vi var FEILFRIE! Vi hadde gjennomført et feilfritt løp i finalen :) Hvem hadde trodd det? Det tror jeg ikke mange satset på.

10648426_920947301266223_1304081011723687256_o

@ agility – fotos

Følelsen av å se navnet sitt på den store tavla, med alle de andre store navnene. Mange som lenge har vært mine idoler og forbilder, nå stod jeg og Liz på samme liste som de! Til og med foran noen av de beste i hele verden! Resultatet endte med 5. plass.

Jeg og Liz kom på 5. plass i VM! Vi er blandt de 5 beste i hele verden.. 

Det er helt ubeskrivelig.

Her er film av alle løpende våre. Jeg får fortsatt tårer i øynene av å se den. Alle følelser og minner kommer opp igjen!

10702209_10202927721049137_8925326844462728583_n

Følelsen av å klare å prestere når det gjelder er virkelig god. Det å vise at det man faktisk kan når man må. Jeg hadde ingen nerver inn til siste løp. Jeg var bare utrolig spent og gira. Jeg er veldig glad nå i ettertid alle jeg hadde rundt meg før start. Kjetil Harms roet meg ned før jeg skulle inn i slusene og var klar bestemt på at 1. jeg måtte ikke løpe fra hunden min 2. jeg skulle jobbe et og et hinder. Inn før HVER start fortalte han meg dette!

Videre inn i slusene tok Peter meg i mot. Han hadde hele tiden kontroll på når jeg skulle inn. De siste ordene han alltid sa til meg var: «Ikke løp fra hodet ditt». Det er faktisk noe jeg sliter med. I Nordisk blandt annet ble jeg for iverig i handlingen min på dro oss en vegring. Det føltes veldig trygt ut å ha både Peter og Kjetil rundt meg ved start. De begge kjenner både meg og Liz godt :)

10620236_10153187859859418_805146040148180803_oEt bilde sier mer enn tusen ord.  

Følelsen av å komme i mål og se alle de norske supporterne var bare helt herlig. En utrolig stor støtte fra dere alle sammen, TUSEN TAKK :) Og ikke minst Eivind Fossum, som kom å ga meg en klem før jeg skulle inn i ringen, ønsket meg lykke til og fortale meg at det her ville jeg klare. Han var den første personen som stod utenfor gjerdet og gratulerte meg! «Jeg klarte det» var det første jeg sa til han! Fordi ja, JEG KLARTE DET!

Hvis jeg nå tenker tilbake til uttakssesongen som var rammet av mange feil. Kanskje det var en grunn til dette? Selvom mange timer med sinne og frustrasjon har blitt tilbake lagt var det en mening med det her. Gjennom alle feilene som ble i perioden taklet jeg det. Jeg klarte å komme meg gjennom feilene og levere selvom. Derfor er det så innmari deilig å klare å prestere i VM! Jeg fikk iallefall en bekreftelse nå i VM at vi hadde noe å gjøre der. Vi klare å prestere i VM, og vi klarte å prestere i et surrete uttak :)

Jeg vil avslutte med å si at jeg er utrolig stolt. Veldig stolt av å være norsk, og innmari stolt av hunden min.

For to år siden satt jeg på tribunen med tårer i øynene fordi hunden min var redd, i år satt jeg med tårer av glede. Liz hadde det morsomt, hun var ikke redd. Det å se at jobben med mentaliteten hennes hadde fungert! Det å se at hunden din har glede av å gå agility, glede av å prestere. Det var det viktigste for meg!

Lille Liz og meg plasserte oss blandt topp 5 i hele verden. 

 

 

 

 

Nordisk mesterskap 2014

Hei!

En uke med skole og fadderuke er allerede forbi og høstsemesteret på høgskolen er i gang. Forrige helg var vi tilbake i Danmark, kun noen uker siden sist bare :) Denne turen var kun Liz med, ettersom det kun var hun som skulle konkurrere! Det var overraskende deilig å kun ha med seg en hund. Jeg tror faktisk at Liz også trivdes med å være enebarn fordi hun koste seg :)

Lørdagen var det vanlig stevne. Det var på samme sted som mesterskapet skulle avholdes. Det var en fin mulighet til å sjekke ut banen før neste dag. Alt ville jo nesten være likt. I hoppløpet rev hun en pinne på oxeren og i agility så disket vi, men feltet på stigen var såå bra :) For min del var det viktigste å ha felt! Etter konkurransen var det deltagermiddag og vi fikk vite mer om søndagen. Norge var det siste laget som skulle til vet. sjekk og dvs siste laget som skulle trene. For de små hundene var vi også det siste laget som skulle gå. Helt greit :)

Søndagen startet tidlig med vet. sjekk og trening. På treningen tok jeg ikke så alt for mye med Liz. Bare fart og morro. Så ingen stige og vippe. Ettersom vi var det siste laget på treningen så var det ganske kort tid til åpnings seremonien, Liz ble derfor i buret sitt ved innmasjen :)

Tre løp gjennomførte vi og ingen med disk! Det syntes jeg var veldig bra :) Første løpet ødela for sammenlagt resultatet vårt. Vi fikk 10 feil i hoppløpet, en vegring og et riv. Innmari kjipt! De to neste løpene var agility og jeg viste veldig godt at vår sjanse for å bli premiert var langt unna.. Jeg turte derfor å satse i de neste løpene mine! Jeg tok sjanser, og jeg fikk det til! Så deilig følelse å klare løsninger man har trent på og ser at de fungerer i et mesterskap :D Jeg vil si tusen takk til både Peter og Kjetil som pushet meg til å tørre! 

Nordisk 3

@ Ida Kleive/ det norske agilitylandslaget

Individuelt ble det 7.plass og med laget ble det bronse :) Jeg er innmari fornøyd med innsatsen til meg og Liz i dette mesterskapet. Jeg føler at vi er mye bedre utrustet sammen og at vi begge koste oss i mesterskaps sammenheng! Hovedgrunnen til at jeg føler at vi er mer utrustet er fordi feltet hennes har blitt mye mer stabilt. Både med vinkel og på rette strekker :)

Nordisk 2

 

Nordisk

@ Hundebilleder

Det er så deilig å ha godfølelse og ingen nerver når men er i ringen! 

På søndagen etter at vi var ferdig med løpene våre ble Liz behandlet av M – Touch. Liz hadde spenninger i kroppen, og dette ble løst opp i. M – Touch samarbeider med det danske agilitylandslaget. Norge og Danmark har derfor inngått en «avtale» om at de låner våres veterinær i VM, mens vi kan få behandlinger fra M – Touch for de som ønsker å ha dette tilbudet åpen. Så bra med et samarbeid!

- Silje

Nes stevnet!

I år som alle andre år har vi vært på Nes stevnet. Nytt for i år var at jeg skulle gå med to hunder, både Bea og Liz. Det er rart å tenke på at Bea ikke har konkurrert et år enda, hun debuterte jo på senhøsten i fjor.

For min egen del følte jeg det var lenge siden konkurranse nå. Vi har jo ikke vært ute i agilityringen etter Dania, så for Bea sin del var det spennende å se om hun ville gå tilbake til gamle vaner og være et lite stressmonster på første start – det var hun heldigvis ikke!

Lørdagen startet med lagkonkurranse for begge hundene for nye lag. Ja, jeg stiller nå lag for to nye klubber. Liz går nå for Team Toy og Bea representerer Sandefjord hundeklubb. For Bea sin del endte løpet med at jeg tok hun ut av banen pga hun rev så alt for mye, men Liz viste seg fra sin beste side og gjennomførte lagløpet feilfritt. Resultatet ble at Team Toy vant og Liz fikk sitt første NM napp!

Deretter gikk løpene som på et fabrikkbånd, så jeg skal prøve å oppsummere Bea og Liz sine løp hver for seg :)

LIZ:

Ettersom første løpet ble feilfritt var det typisk at neste løp ikke skulle bli det. Det å få vegring på slalomen, som er tredje hinder – DET er kjipt.. Jeg var veldig usikker på hvilken løsning som var best fra 1 – 2 – 3, om det var lengste vei (med rett inngang på slalomen) eller korteste vei (men vinkel inn i slalomen). Jeg valgte og bestemte meg tydeligivs for feil, kanskje hun hadde gått inn i riktig inngang om jeg hadde tatt et sted høyere opp før slalomen?   Heldigvis klarte jeg å holde motivasjonen oppe resten av banen slik at resten iallefall ble riktig.

Hoppløpet hennes var veldig bra! Og jeg som trodde det ikke gikk så fort, men det holdt faktisk til en seier :) Det hadde jeg aldri trodd..

10169176_10153062474289418_6207060442117997026_n

 

Her står jeg på toppen og er kjempe fornøyd med å ha slått Tarjei, men den gleden varte ikke så lenge. I åpen hopp slo han til med et innmari bra løp – endte med at han knuste meg! haha

10458022_10154369197820234_1419809637610099648_n

 

(som dere ser så tok jeg det ikke så tungt)

BEA:

For første gang etter Dania skulle Bea gå AG2 stor og hun imponerte meg stort av gjennomførelsen av den banen. Jeg klarte å dra hun forbi et hoppehinder etter at jeg hadde gjort et blindbytte, men det er helt greit. Bea skjønte ikke at jeg hadde gjort feil og vi løp videre og latet som om løpet var feilfritt. For vår del var det et vanskelig moment i banen. Rett fra vippe også inn i hjulet som skulle hoppes rett frem, men etter at hunden hadde landet på andre siden så skulle hunden inn i 45 grader vinkel mens føreren helst skulle sende. Jeg turte å sende hun inn i hjulet og bevegde meg opp i blindbytte (var der vi disket fordi jeg dro hun forbi).. Bea hoppet hjulet uten noe slags form for tvil :)

Hoppløpet hennes var veldig bra, synd det ramler en pinne. Jeg var for sen i et bytte og hun river ikke bare pinnen, men hele vingen også.. Resten av løpet var veldig bra og jeg turte å teste ut slalominngang :)

Åpen hopp var en innmari løpebane og jeg regnet med at det ville ramle noen pinner for mitt lille monster, men det gjorde det ikke! Det var et helt nydelig feilfritt løp :) Og SÅ gøy å avslutte dagen med en pallplass med Bea! Det er ikke hverdagskost..

åpen hopp large

For min del så kunne vi gjerne ha avsluttet helgen ved lørdagen fordi jeg var såå fornøyd med begge jentene mine :) Kunne det bli bedre? JA, faktisk!!

Søndagen viste seg å være en like bra dag, om ikke bedre.

Liz:

Starter dagen igjen med et feilfritt løp for laget og Liz får sitt andre NM napp. Så det vil si at vi nå er ferdig nappet til NM :) Hurra!

Deretter var det en krevende agilitybane som skulle gjennomføres. Den var ikke krevende for hundene, men for føreren. Jeg var klar bestemt på løsningene mine, og følte egentlig at løpet gikk skikkelig dårlig – selvom vi var feilfrie.. Overraskende nok ble det seier :D

Hopp og åpen hopp – løpene våre endte ikke bra. Jeg disket meg selv i åpen hopp fordi hun ramlet inne i den siste tunellen.. Så da tok vi den på nytt i stedetfor :)

Bea:

Vi gikk ikke lag så første løpet for oss var ag2 stor og banen var så sinnsyk lett. Jeg var såå redd for at det skulle ramle pinner, men vet dere hva? Alle pinnene ble liggende på hoppehindrene og vi løp feilfritt! Dette var vårt tredje agilityløp i klasse 2 også enda bedre var at det ble napp! VI VANT, jeg og Bea :D

lagre

I hoppløpet gikk vi på en disk da Bea misforstod meg i handlingen og gikk opp å hentet et hinder istedet for å hoppe rett over :) Men det var veldig mange gode momenter i den banen som jeg aldri trodde vi ville komme til å klare! Det er så morsomt å få til momenter på konkurranse som man har trent på lenge :)

Åpen hopp var jeg usikker på en løsning, om jeg skulle satse på å spurte på med blindbytte eller prøve ut bakbytte. Jeg valgte å prøve bakbytte siden jeg stort sett aldri gjør dette. Beste av alt var at hun klarte bakombyttet og resten av banen feilfritt. Jeg nevnte i starten at denne dagen kanskje kunne bli bedre! Det gjorde den, fordi Bea vant :D

To seiere på en dag! Det er nesten litt for mye for meg :)

ag2 large

Nå er det full pakking og småtreninger med hundene før jeg og Liz vender nesa mot Danmark igjen. Mindre enn en måned siden vi var der sist, men pyttsann – det er jo bare 8 timer unna.. Haha! Perspektivet på lang bilkjøring har blitt annerledes de siste årene.

Bea skal være hjemme alene og ha party! Så jeg gleder meg til å se hun igjen etter 3 dager uten noe slags disiplin ;)

- Silje

Flau og fornøyd – Daniacup 2014

Vel hjemme etter en uke i Danmark med en hele 6 dager med konkurranse og en bagasje full av erfaringer! For første gang reiste vi ned til Danmark for å delta på Daniacup. Jeg konkurrerte med både Bea og Liz, mens Eline konkurrerte med Zorro. To hunder, med mellom fem og seks løp om dagen.

10518973_10153009414354418_9124571902116764988_n-1

Bea var påmeldt i klasse 1 agility og klasse 2 hopp, og fikk derfor noen dager med to løp og noen dager med tre løp. Liz hadde tre løp hver dag, to offisielle klasser og et uoffisiell hopp-/agilityløp som telte til den store finalen!

Jeg syntes det er så gøy å konkurrere på så et så stort arrangement som Daniacup. Det var mange nasjoner samlet på et sted, fra flere steder i Europa og man får virkerlig sett hva slags nivå som er ute i den «store» verden også kan man ikke se bort ifra å bli flau over Norge. Ja, fordi det er flaut å se hvor innmari langt bak Norge ligger i utviklingen av agilitygenerasjoner. Jeg får helt hakeslep av å se mange av de store innfor agility handle hunden sin gjennom en avansert bane. De får det til å se så lett ut! Og skal jeg si dere hva de gjør?

- De løper og handler hunden sin ved vært hinder, de jobber hver sving og jobber konsentrert.

Snakk om fokus på handleren! De gir virkelig alt i vært løp, det er enten vinn eller forsvinn.

Jeg føler det er alt for mange i Norge som bare «suser» rundt på banen. Selvfølgelig prøver alle å gjøre sitt beste når en går agility, men innsatsen er ikke på topp. Det handler om å satse og tørre å prøve. Det er det mange som ikke gjør, fordi for mange er det viktigste er å få en topp plassering i Norge og for mange er dette bra nok også.

Jeg mener iallefall at når man er ute å konkurrerer på store utenlandskestevner så får man opp øynene. Man får et så utrolig stort perspektiv på hva man gjør galt, iallefall jeg. Alt jeg angrer på i treningen min – alt jeg har gjort feil, samtidig som jeg prøver i all min makt å suge til meg alt jeg kan lære for å bli bedre. Ja, fordi jeg vil bli bedre! Jeg vil lære meg på best mulig måte å handle hunden min på tryggest og kjappest mulig ute på banen. Kunne se løsninger og vite hva som er raskest for meg og mine hunder. Det å kunne tørre å gjøre det som DU vet er best for DEG og hunden DIN. 

Jeg får et inntrykk av at mange av de «de store» er flinke til å lære og trene. Mye, eller nesten alt ligger i treningen. Hvordan man trener! De er villige til å feile, og lære av det. Det var sjeldent man noen av «de store» safe seg igjennom med 5 eller 10 feil. De satset og enten så gikk det, eller så gikk det ikke.

Det jeg prøver å få frem er at det er viktig at en kan lære av sine feil, og hele tiden jobbe seg framover. En er aldri utlært og man kan alltid bli bedre! Selvom man er på topp i Norge og vinner, så er man ikke best. Du er best når en klarer å lære av sine feil og hele tiden lete etter utfordringer til å bli bedre! 

For min egen del er jeg innmari glad for at jeg har mulighet til å oppleve dette og klarer å se meg selv og egne hunder i perspektiv i forhold til de som er bedre enn meg. Selvfølgelig er det en vanskelig tanke, men noe en lærer seg. Jeg har så mye motivasjon for å trene, fordi jeg vil bli bedre! Jeg vil utvikle meg :)

Mine resultater var varierende gjennom hele uka, jeg og Liz fikk et cert og kom videre til i finalen, mens jeg og Bea fikk vårt siste ag1 napp og debuterte i klasse 2 agility. Jeg som hadde bestemt meg for å vente til å rykke opp etter sommeren… Jaja, man blir revet med ;) Gjennom hele uka var det kule og fine baner.

Bea og jeg fikk mange gode løp sammen. Det var første gangen for Bea sin del å delta på et ukestevne. Jeg ventet hele uken på når hun ville tippe over. På torsdagen etter fridagen kom toppen hennes. Da var hun tilbake i gamle vaner.. Jeg fikk flashback fra hun var valp ;) Vi har også sanket mange gode erfaringer sammen! Vi har kommet mye lenger når det gjelder stresstreningen vår og nå kan hun til og med leke for start uten å tippe over :) Jeg disket hun to ganger i løpet av uka på vippa fordi hun går av før mitt signal. Resten av feltene var perfekte og ingen oppfeil på stigen heller! Juhuu

Jeg og Liz løp mange feilfrie løp igjennom uka, men det var bare et løp som holdt til pallplass og cert. Ellers var vi blandt topp 20, og noen andre ganger blandt topp 10. Det var mange løpebaner i klasse 3 og da taper jeg og Liz. De som slår oss er faktisk større enn Liz. De har lengre rygg og bein, da sier det seg selv at de løper fortere enn oss. Liz har også veldig korte steg når hun løper, hun har lagt til seg det i løpesettet sitt. Så får vår det handler det om løpetrening, om å bruke bakbeina mer når hun løper og strekke seg mer ut mellom hindrene.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med uka! Jeg føler meg heldig som har hatt mulighet til å få denne erfaringen og konkurransen. Om kun noen få uker så reiser vi nedover til Danmark igjen. Da er det Nordisk som står for tur :) Frem til den tid skal vi trene og ha det morsomt!

- Silje

Siste uttaksstevne – del 2

Hamar igår med ikke så gode forhold, Maridalen idag med fantastiske forhold :) Snakk om motsetninger! Området vi var på idag er Oslo og Omegn Dressurhundklubb sitt og er så bra. Underlaget er av gress, hindrene godkjente og skogen ved sin side til å varme opp. Bare DET er en forutsetning for at stevnet blir bra og enda bedre når resultatene blir bra!

Jeg klarte å riste av meg gårsdagen og tenkte ikke en eneste tanke på det negative. Jeg hold fokuset på det vi var der for: gå agility og samle poeng! Og jammen meg så klarte jeg det :) Det ble ingen minuspoeng for oss idag. Bare poeng som hjalp oss høyere opp på rangeringslista.

Det var et hoppløp og to agilityløp idag. Liz vant det første hoppløpet og kom på andre plass i de to agilityløpene. Mer enn det kan jeg ikke forvente!

Her er hoppløpet våres:

Så med alt av uttak og alle resultater som skulle telle både 50 % og ikke, så ser rangeringen slik ut:

10442882_10152974303239418_2566225713114045333_n

Jeg kan ikke annet enn å være super fornøyd! Jeg er så stolt både av meg selv og Liz. Hva vi har klart. Det er ingen selvfølge at man skal til VM og Nordisk.. Det er noe som må kjempes og jobbes for! Det ligger mye trening bak :) Jeg føler at enkelte kan ta det for lett, og bare forvente at en skal klare å prestere.. Det er ingenting som bare kan forventes.

Fra uttaksperioden startet i april i Arendal og til denne helgen har jeg lært mye om meg selv. Jeg har vært mentalt sliten både på hjemmebane og på agilityen. Jeg har måtte takle feil som har kommet opp i perioden og lært meg å bare heve meg over det, se fremover. Jeg har heldigvis et konkurranseinnstinkt som trigger meg. Den som gir opp er en dritt. Selvom følelser, tanker og alt har vært tungt en periode så har jeg ikke hatt tid. Min tid har måtte gått til å fokusere på det/de jeg bryr meg om, det jeg vet jeg kan – løpe agility og gi nok av meg selv, slik at jeg kan forvente å få det samme tilbake av hundene mine.

Nå ser jeg tilbake på perioden og smiler. Hva jeg har klart? Jo, jeg har klart meg mentalt. Jeg har vist at jeg faktisk er sterk nok til å prestere selvom situasjonen min har vært vanskelig :) DET ER JEG STOLT OVER! Det høres sikkert skikkelig klisjé ut, men jeg er så glad. Jeg gleder meg til å trene hundene mine og vise hva jeg kan, hva jeg har klart.

Nå er det under en uke til Danmark med en hel uke med masse konkurranser :) Jeg ser frem til å ha det morsomt og konkurrere i utlandet med begge jentene mine!

- Silje

 

Siste uttaksstevne – del 1

Idag var vi på Hamar for å gå første del av det siste uttaksstevnet. Et hoppløp og et agilityløp ble gjennomført idag (pluss et ekstra agilityløp for de som ville).

Dagen startet med hoppløp av Jan Egil. Jeg var usikker på en løsning, og der disker vi. Min feil! Jeg stikker fra en tunell alt for tidlig og mister kontakten med Liz, så istedetfor å sende hun ut på hinderet etter tunellen så hopper hun rett over. Resten av banen syntes jeg var veldig bra :) Problemet er at vi nå tok med oss – 6 poeng til rangeringen, så jeg regner med at vi nå har ramlet en plassering. Altså ned på tredje.. Det er helt greit, fordi ingenting er avgjort før i morgen.

Agilityløpet var det Gondola som dømte og hadde satt en fin uttaksbane. Jeg likte den banen og var så innstilt på å få til de løsningene jeg breefet! Liz løp inn til et helt suuupert feilfritt løp :)

Og ettersom Liz løp feilfritt så regnet jeg med at hun ville bli en topp plassering. MEN! Det ble det ikke.. Ja, det ble feil igjen. Arrangørene/banemannskapet/ringpersonell var de som gjorde feil her. Det kom opp flere resultatlister, og etterhvert som arrangørene mente at de hadde riktig liste så var det andre som hadde fått feil. Så alt hopet seg opp og tilslutt så viste man ikke hva som var rett. Hver ekvipasje vet jo sånn ca hvordan sitt eget løp gikk, men man kan jo ikke ta utgangspunkt i noe som sies i ettertid og dommeren kan heller ikke ha ansvar for å huske hvordan hver ekvipasje gikk.

Heldigvis var landslagsledelsen på plass og hjalp å rette opp i denne situasjonen. Hele klasse 3 liten agility – gjengen ble samlet med både stevneleder og landslagsledelsen. Det måtte finnes en mulig løsning på alt dette surret som var arrangørene sin feil. Det som alle ble enige om er at ettersom det ble så mye feil, så blir klassen annullert og kjørt på nytt. Det nye løpet ville ikke telle til landslaget som poeng og det vil bli tre løp som skal gjennomføres i morgen. To agilityløp og et hoppløp.

I denne situasjonen så la arrangørene seg helt flate og beklaget for at det hadde blitt feil. Ja, det er menneskelig å gjøre feil og at alle kan gjøre feil. Men veit du hva..

.. det her er 2 av 4 uttakssløp som går i surr pga arrangørene og for min del 3 av 4 løp som det blir «bråk» rundt. Jeg kjenner at det begynner å tære på. Eneste jeg får positivt ut av dette er min egen mentalitet og jeg føler den har blitt satt på prøve flere ganger i denne uttakssesongen.

Når en ekvipasje går feilfritt og er fornøyd med det, så burde det siste en skulle trenge å tenke på arrangørene. Det er jo en selvfølge at de gjør jobben sin riktig. For meg så føles det ut som en tillitt vi utdøvere har til mannskapet.

Nå vil jeg bruke kvelden på å tenke fremover. I morgen er det en ny dag og nye poeng som kan sankes og mistes. Derfor vil jeg bli ferdig med dette bråket før i morgen og bare tenke på de nye løpene :)

- Silje

 

Bea i Bergen

Bea var også selvfølgelig med til Bergen og hovedfokuset mitt var på Liz, så derfor føler jeg at noen av løpene til Bea ble litt sånn på «halv tolv».. Halvveis ferdige! Tross at fokuset mitt ikke var på Bea, så klarte vi å få til :) Vi fikk til så mye, og jeg kan ikke gjøre annet enn å smile når jeg ser at stressnivået hennes er betraktlig blitt bedre!

10411786_10152953080129418_3099896220680579505_n

Vi disket i alle aglityløpene våre og det var min feil. Når kriteriene på felthindrene ikke blir fulgt, så blir konsekvensen at hun må ta hinderet om igjen. Spesielt på vippa har hun tendens til å gå av for tidlig. Jeg vil mye heller bruke lenger tid i klasse 1 agility til å korrigere felt, enn å gå for kjapt opp i klassen. Felthindrene er jo de samme uansett klasse man er i og jeg tror det er mye bedre å rette på feil i klasse 1 enn i klasse 3. Vi mangler et napp for å kunne gå opp i agility, og jeg velger nå å holde hun i klasse 1 ut sommeren selvom vi eventuelt får det siste nappet. Nappet kommer på det tidspunktet når feltene våre er sikre nok :) Vi hadde et agilityløp med helt perfekte felt, men da klarte jeg å påføre oss en vegring og i det løpet klarte jeg å utfordre henne max på feltene med avstand og løping OG Bea klarte det :)

Film fra lørdagen: 

Selvom vi er i klasse 1 agility, så valgte jeg å ta hun opp i klasse 2 hopp med en gang alle nappene var i boks. Vi trener såpass mye handling på trening, så det å løpe rett frem i klasse 1 baner kunne være veldig vanskelig for oss. Det er jo lurt å ha en hund som kan løpe rett frem og svinge. Det jeg ikke tenkte på når jeg tok hun opp i klassen var at hoppehøyden kunne bli høyere, eller større sannsynlighet for at hindrene blir høyere. Alle løpene Bea gikk i klasse 2 i helgen så var hoppehøyden på 65 cm (!) Det syntes jeg er litt i det drøyeste laget for klasse 2.. Bea hadde ikke gått en hel bane på max høyde før i helgen og første løpet hun gikk ble det ingen riv!! Vi har bare jobbet oss oppover i høyden med hoppteknikk og ikke kjørt hel bane enda. Heldigvis så ikke jeg dette før jeg var ferdig med løpet og fokuserte ikke på høyden i det hele tatt.

Overraskende nok leverer Bea to feilfrie løp i klasse 2 hopp og får med seg to napp videre til klasse 3! Jeg er så stolt av den lille jenta mi, med alt for store ører :) At hun kan, alt vi klarer sammen <3 Litt kliss

Film fra søndagen: 

Positive opplevelser å ta med seg:

  • Mye mindre stress ved start.
  • Hopper greit en hel bane på 65 cm, men mer arbeid på hoppteknikk.
  • Kontrollert handling og hun hører på kommandoer og leser kroppsspråket mitt.

Må jobbes videre med:

  • Bak krysse inn i slalomen.
  • Jeg skal løpe på felthindrene, og Bea skal stå selvom. Hun skal ikke stoppe på mitt kroppsspråk men på kommando ned til feltoppgaven sin.

Nå i helgen er det en ny start for Bea og Liz. Vi skal opp til Hamar i morgen og gå det siste landslagsuttaket for Liz sin del :) 

- Silje

 

 

Tredje uttaksstevne – Bergen

Nå i helgen var det nest siste uttaksstevne, denne gangen i Bergen. Jeg valgte å gå med både Liz og Bea selvom hovedfokuset mitt var på Liz. Det ble en del løp ettersom det var trippelstevne med dobbel på lørdag og enkel på søndag. Så jeg er veldig glad for at jeg hadde med mamma som «manager» til å passe på når jeg skulle inn i ringen, til riktig tid :) Det var totalt fire løp som telte til uttaket denne helgen og før neste helg så teller de tre første uttaksstevnene 50 % tilsammen og neste helg teller 50 %, så det vil si at det er mange poeng som kan sankes til helgen – på samme måte som om det kan bli mange minuspoeng om man disker. 

Agility 3 small (uttak):
Første løp på lørdagen telte til uttaket og dette var en agilitybane av Sacha. Det var vinkel ut fra stigen og jeg var spent på om Liz ville forstå svingsignal på stigen. Vi har jo tross alt trent på det nå i det siste :) Og beste av alt, det fungerte som bare søren. Hun trakk inn stegene sine og fikk til et veldig bra treff! Jeg turte også å ta samme slaomminngang som vi fikk feil på i NM, og denne gangen fungerte det :) Jeg holdte også på å glemme banen et sted, som jeg regner med vi tapte tid på. Man ser at Liz løper i en litt ekstra bue. Resultat: 1. plass

Hopp 3 small:
Banen var åpen og morsom, diskriminering med fart. Ettersom dette ikke telte til uttaket så følte jeg at skuldrene ikke var så høye og jeg prøvde en annen løsning på slutten enn det jeg egentlig ville gjort, som dere kan se på filmen så taper jeg tid. MEN! Jeg måtte bare prøve ;) Resultat: 3. plass

Hopp 3 small (uttak):
På breefing av denne banen var det mange som smilte og undret seg. Sacha hadde satt en spesiell, liten nøtt til oss deltagerne. Tydeligvis for vanskelig for mange av oss nordmennene. Jeg irriterer meg grønn over at jeg disket, også så tidlig i banen da. Sånn går det da jeg ikke ser på henne en gang over skulderen og lukker meg i brystet. Da velger hun en annen tunellåpning..

Agility 3 small: 
Slik starten var på denne banen, hadde jeg akkurat på kurset med Veronika Herendy som jeg deltok på med Bea og da kunne jeg bare gå til nr. 2 og plassere meg, så wrape henne rundt vingen. Dessverre kan ikke jeg være så passiv med Liz, går jeg så langt unna så bare tusler hun imot meg. Vi får vegring fordi jeg beveger meg for fort, jeg skulle kanskje ha hjulpet hun over med en skulder eller et ekstra push. Det som jeg var veldig fornøyd med i dette løpet hennes var stigefeltet. Det at hun klarer å ha treff på rc etter at jeg har vridd hun ut i vinkel i forrige agilityløp gir meg smil om munnen. Da er liksom ikke treningen forjeves :)

Søndagen stod for tur og vi hadde enda ikke opplevd noe slags form for bergensk vær. Bare litt vind og sol :) Sist gang jeg var i Bergen viste være seg fra sin beste side med masse masse regn! Føltes faktisk litt deilig å bare gå to løp med hver hund, etter lørdagens maraton. Jeg fikk denne dagen også brukt mer krefter på Liz, om det kan kalles det, men iallefall så gikk Liz ferdig sine løp før jeg trengte å konsentrere meg om Bea og det var tydeligvis en fordel :)

Agility 3 small:
Dagen startet med et agilityløp fra Bernd Hueppe. Det var en teknisk vanskelig bane syntes jeg. Man måtte jobbe fra start til slutt! Jeg var usikker på løsningen min etter stigen, og gjorde noe helt annet enn det jeg hadde breefet. Litt overhandling skjedde også før vippa.. Wopsii. Resultat: 1. plass

Hopp 3 small:
Jeg hadde ingen forventninger til dette løpet. Jeg hadde allerede et løp som jeg var veldig fornøyd med jeg :) På breefing var jeg usikker på et par løsninger, men klarte heldigvis å bestemme meg før jeg gikk inn i ringen og slik jeg løste banen følte jeg var det beste for meg og Liz. Jeg ble såå overrasket og utrolig glad for at vi vant dette løpet! Det trodde jeg ikke.. Resultat: 1. plass (!!)

Etter helgen ligger vi nå på 2. plass inn til den siste helgen! YES :D

Bea må også få et eget innlegg, det kommer i morgen. Hun gjorde det også overraskende bra i Bergen :) 

- Silje

 

Sandefjord 2014

For litt siden var vi i Sandefjord, rettere sagt Bugårdsparken å konkurrerte agility :) Denne helgen ble det flere løp enn forventet. Jeg løp alle de individuelle løpene med jentene (4×2) og tunellcup både lørdag (dobbel) og søndag. Så ved et enkelt regnestykke så sier det seg selv at det ble mange løp.

Vi kan starte med tunellcupen. Med Liz føler jeg at jeg har kontroll og er ganske sikker på min egen handling og løping, men når det gjelder Bea så føler jeg meg som en hodeløs kylling som springer rundt uten noe slags kontroll. Selvom jeg føler dette og kanskje jeg ser ut som en kylling, så får vi det til. Bea hadde tre av fire seiere i tunellcupen, og en andre plass. Det imponerer meg :D Hun klarte faktisk å roe ned stresset etter å ha løpt tunellcup, til å kunne gå agility og hopp. Bare dette er et vinn for oss. Snurr film fra tunelløpene våre:

LIZ:

Individuelt for Liz syntes jeg det ikke gikk bra. Jeg var ufokusert, og lei. Slet med å holde fokus og tenke på agility. Tankene mine var på andre steder. Alikvell prøvde jeg.. Kanskje jeg ikke skulle gjort det, men jeg valgte å gå alle løpene og det beste vi fikk ut av helgen var et par feilfrie tunelløp og en seier i et hoppløp :) Faktisk er jeg fornøyd med det, med tanke på meg selv..

BEA:

Dette var abolutt vesle frøken Bøllefrø sin helg :) Kanskje fokuset mitt var mer på henne enn på Liz? Det vet jeg ikke. Jeg følte iallefall at jeg hadde mye mer energi til over til Bea. Hun fortjente å ha en god handler. Gjennom helgen fikk vi til massemasse gode opplevelser.

Mye av det vi har jobbet med fra vi debuterte til nå er stesset som bygger seg opp fra jeg tar henne ut av buret, mens vi varmer opp, til vi står på startstreken. I Sandefjord nådde vi et nytt mål: Bea kunne se på agility, uten å hyle, også søke kontakt med meg før hun ble overrasket med en lekebelønning. YES! Det her er fremskritt!

Mindre stress viser seg på resultatene. Vi var i Sandefjord kun et riv i noen løp fra å være helt feilfrie og ja, der og da er det rivet veldig surt. Med tiden når jeg tenker på rivet og hva vi har fått til med fremgang så er det er lite riv, et riv som ikke betyr noe som helst i det store og hele. Det er et riv som handler om uerfarenhet, og jo mer vi får erfaring, jo bedre blir vi :) Så pass dere!

Neste innlegg ut er fra helgen, Bergen! Kommer i morgen :)

- Silje

 

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 95 andre følgere